-
Krusifiks fravTrøndelag.
Fastetida
En viktig del av forberedelsen til den kristne julehøytida var fasten. Den omfattet både restriksjoner på hva man kunne spise og seksuell avholdenhet. Fastetida begynte den mandagen som hadde tre søndager mellom seg og jul. I fasten kunne man spise melk- og melmat – fisk var også tillatt. Måltidet julekvelden var det siste fastemåltidet, noe som er bakgrunnen for at mange i dag fremdeles har fersk eller lutet fisk som julemat.
Julehelga begynte ved non, dvs. kl. 15 den 24. desember. Det neste døgnet var det tre messer på rad: midnattsmesse, fropreken kl. 3 om natta og 1. juledagsmesse. Midnattsmessa forsvant med reformasjonen på 1500-tallet, men ikke fropreken tidlig om morgenen. Den ble imidlertid flyttet til 7-8-tida. De store avstandene gjorde at ikke alle kom seg til kirken to ganger i løpet av dagen, og de valgte da den vanlige høymessa 1. juledag.
-
Gloria in excelsis Deo
Drikke jul for Jesus og Maria
Mens man i hedensk tid drakk jul for å hedre de norrøne gudene, gjorde de kristne det samme for Jesus og Maria. Denne religiøse skåldrikkinga var godkjent av kirka. I de gamle lovtekstene – Kristenretten – står det blant annet at juleølet skal drikkes av bonden og bondekona julenatta «til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred». Det var ekteparet som skulle drikke denne skålen, mens andre skåler skulle gjøres blant granner.
Loven hadde strenge straffer for den som unnlot å brygge øl. I første omgang var boten på tre øre, som tilsvarte verdien av ei halv ku. Hvis en bonde fortsatte å se bort fra plikten, steg straffen: Om han ikke hadde brygget øl til jul de siste tre åra kunne han bli dømt til landsforvisning og fratatt gård og grunn.
For å skape avstand til katolisismen ble den religiøse drikkinga motarbeidet på 1600- og 1700-tallet. Men gleden over ølet fortsatte, om enn ikke med kirkas velsignelse.
Feiringa av trettende juledag har sammenheng med innføringa av den gregorianske kalenderen i år 1700. Dette året falt tidsrommet mellom 19. februar og 1. mars ut, slik at datoene ble flyttet tolv dager tilbake. Gamle julaften falt da på 5. januar og 1. juledag på 6. januar. Mange fortsatte å markere den «gamle jula» i tillegg til den nye. 6. januar ble fra nå av feiret til minne om Jesu åpenbaring («Epifani») og de tre vise mennene, og bærer derfor også navn knyttet til dette. 6. januar var den siste store juledagen. Det var også minnedagen til St. Knut, noe som er opphavet til rimet «Trettendedags Knut jager jula ut».
For å markere at hele juleperioden var hellig, fastsatte de gamle lovene julefred. Det skulle være stans i alle søksmål og det skulle gis personlig trygghet for dem som var forfulgt. Det skulle heller ikke holdes bryllup tre uker før jul og fram til sju netter etter trettende juledag. Tjuendedagen var den aller siste juledagen. Da skulle siste rest av julebakst og øl være fortært og hverdagen tok til igjen.