Numedal

Numedal i Buskerud fylke er det sørvestligste dalføret på Østlandet, og strekker seg fra Hardangervidda nasjonalpark i nordvest, til Dagali, og Kongsberg i sør. Gjennom dalføret renner Numedalslågen, som sør for Kongsberg fortsetter gjennom Lågendalen, og munner ut i havet ved Larvik. I de nedre bygdene Flesberg og Rollag er dalen bred og skogrik, mens Nore, Uvdal og Dagali er typiske fjellbygder med bratte dalsider. I alle bygdene hadde gårdene tilgang til dyrkingsjord og skog, seterbruk, jakt og fiske.

  • Numedalstunet
    1/1
    Numedalstunet Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Numedalstunet

Numedalstunet på museet er mer sam­mentrengt enn det som var vanlig i Numedal. Tunet ble anlagt i to peri­oder; våningshusene allerede i museets første år omkring 1900, og uthusene hovedsakelig omkring 1940, da ideen om å vise komplette gårdsanlegg ble realisert.

Numedal i Buskerud

Numedal i Buskerud fylke er det sørvestligste dalføret på Østlandet, og strekker seg fra Hardangervidda nasjonalpark i nordvest, til Dagali, og Kongsberg i sør. Gjennom dalføret renner Numedalslågen, som sør for Kongsberg fortsetter gjennom Lågendalen, og munner ut i havet ved Larvik. I de nedre bygdene Flesberg og Rollag er dalen bred og skogrik, mens Nore, Uvdal og Dagali er typiske fjellbygder med bratte dalsider. I alle bygdene hadde gårdene tilgang til dyrkingsjord og skog, seterbruk, jakt og fiske.

I eldre tid var Numedal nokså tynt befolket. Kongsbergsølvverk åpnet dalen mot utenverdenen. Gruvedriften la grunnlaget for nyenæringer og stor folkevekst, særlig i Flesberg. Nordmannsslepene – handels- ogdrifteveiene mellom Øst- og Vestlandet – har hatt stor betydning for dalføret.På det meste kunne det være 300 kløvhester i følge, som fraktet varer for salgpå markeder i Kongsberg, eller talg til lys i gruvene. Bergensbanen åpnet i1909, og dermed ble det slutt på den mange hundre år gamle ferdselen langsslepene.

Gårdene kunne ligge både på flatmark, i dalbunnen og ibratte dalsider, og kunne bestå av opptil tjue bygninger, et antall som ikkevar uvanlig på Østlandsgårder i første halvdel av 1800‑tallet. Både topografienog det store antallet bygninger bidro til at formen på gårdstunene kunnevariere. Ofte lå husene ganske uregelmessig spredt utover et stort areal, ogmed lange avstander imellom.