Banken

En utstilling om bankvesenet i Norge – om banken som arbeidsplass, kundene og bankenes samfunns­rolle. Den handler om tidsperioden fra den første norske privatbanken åpnet i 1822 og fram til 2009.

Utstillingen består av et rekonstruert bankinteriør fra Kristiania (Oslo) i 1897 og en tematisk del. Den tematiske delen legger vekt på bankvesenets kulturhistorie, sett fra både kundenes og bankenes ståsted. Kundenes besøk i banken og ekspederingen av dem står sentralt. Det samme gjør deres gleder og sorger. Bankens rolle som «samfunnsoppdrager» og temaer som sikkerhet, tillit og bankenes makt berøres også.

  • Banklokalet slik det så ut da utstillingen åpnet i 2009. I dag er figurene fjernet.
    1/1
    Banklokalet slik det så ut da utstillingen åpnet i 2009. I dag er figurene fjernet.

Bankvesenet i Norge

  • Bankbok NF.1986-1097
    Kontrabok fra Den Norske Creditbank, filial Grensen, 1944.

Ønsket om en egen norsk bank stod sentralt i forbindelse med oppløsningen av unionen med Danmark i 1814, og i 1816 ble Norges Bank opprettet. Norges første private bank var en sparebank ment som et sosialt tiltak. I Christiania (Oslo) ble mye av lønnen lagt igjen på kneipene, og et opprop i avisene erklærte at byen trengte en sparebank, fordi den ville medvirke til «Flid, Sparsomhed og Sædelighedens fremme». Den enkelte skulle gjennom sparing settes i stand til å greie seg selv på «nødens dag». I 1822 ble Christiania Sparebank opprettet. Åpningstiden var lørdag ettermiddag, da arbeiderne fikk utbetalt lønn. Bankens første kontor lå i rådhuset, og medlemmer av direksjonen – som bestod av både prost, professor og statsråder – tok personlig imot pengene som en garanti for deres sikkerhet.

Den første norske forretningsbanken var Christiania Kreditkasse (senere Christiania Bank og Kreditkasse), grunnlagt i 1848. Mens innskudd kjennetegnet sparebankene i bysamfunnene langt inn på 1900-tallet, var utlån kjernen i forretningsbankens virksomhet. Næringslivet hadde behov for kreditt mot sikkerhet i varebeholdningen, mens blant vanlig folk var lån et fattigmann­stempel. Først da boligkooperativene begynte å bygge innskuddsleiligheter på 1920- og 30-tallet, ble det vanlig blant private å ta opp større lån.