Første juledag – Juledagen – startet med at alle på gården fikk litt mat og øl eller brennevin på senga av husbonden og kona. Rollene var altså byttet om. Dyra skulle ha særlig stell juledagsmorgen og man gikk tidlig i fjøset. Vannet ble sett på som spesielt helsebringende i tiden rundt midnatt, da juleunderet etter tradisjonen skjedde. Det var derfor viktig å gi dyra vann tidlig.
Det var et sosialt forbud mot å gå på besøk juledagen, og de som trosset det ble kalt «julegris» (mann) eller «juleskjor» (kvinne). Man måtte heller ikke gjøre noe annet arbeid enn det som var helt nødvendig. Dyra ble fôret og melket, men gjødsla ble ikke spadd ut. Det eneste man kunne gjøre var å dra til kirke, der det ble holdt messe i hovedsognet. Annekskirkene måtte vente til andre juledag.
Andre juledag tok den folkelige festperioden til. Da «rei man om hus» som innebar at man red fra gård til gård og fikk øl og dram. Hadde man ikke hest kunne man ri på staurer. Kappridinga eller kappkjøringa, som kaltes henholdsvis skeid og kut, tok til litt senere på dagen. Det var helst ugifte menn som gjorde dette, og det var en uskreven regel at de skulle få lov å bruke hestene på gården.
-
Jul i Ampiansbråten Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
Julegjestebud
De mer organiserte sammenkomstene, julegjestebudene, startet andre juledag. Dette var helst enkle sammenkomster blant naboene, som møttes i hverandres hjem for mat, drikke og moro. I noen bygder hadde man gjestebud for alle i grenda en dag, deretter ett for ungdommen, ett for menn og ett for kvinner. I andre bygder gikk julegjestebudene på omgang på gårdene. Disse gjestebudene foregikk etter dugnadsprinsippet, der alle hjalp til. En tredje variant – ball – ble holdt på storgårdene. Her ble det servert mange retters middag og gjestene hadde pyntet seg etter siste mote. Den som holdt ballet bar kostnaden med musikk og traktering.
Julebukk
Andre juledag var den første av en lang rekke besøksdager, og mange steder var det da julebukken eller julegeita viste seg første gang. Denne skikkelsen kom i følge folketroa stadig nærmere i førjulstida. Noen steder passet han på at jula gikk riktig for seg, andre steder ble han regnet for å være en del av Åskoreia. Tradisjonen med at unge menn kledde seg ut som julebukk og besøkte folk, går langt tilbake i tid. Utkledningen bestod gjerne av horn, skinnfell eller et helt dyrehode, senere også andre masker. I motsetning til den mer moderne julenissen som var vennlig og ga gaver, skulle julebukken være skremmende og få gaver, gjerne i form av dram eller øl. Bukken kunne prøve å stange folk, og det var ikke uvanlig at ungene ble livredde. I løpet av 1600-tallet ble julebukken forbundet med djevelen, og mange steder forsøkte man å forby tradisjonen. Tradisjonen har likevel holdt seg levende.