- 1/1
Stuen i «Bonytthjemmet – 1979» Haakon Michael Harris / Norsk Folkemuseum
Tove Kvalstad og Ola Ulset
I 1976 flyttet det unge paret Tove Kvalstad (født 1948) og Ola Ulset (født 1947) inn i hjørneleiligheten i tredje etasje i Wessels gate 15. De hadde truffet hverandre da de gikk i samme klasse på Statens håndverks- og kunstindustriskole, og den nye boligen var deres første felles hjem og deres første felles arkitektprosjekt. Det var en obligasjonsleilighet der et innskudd på 60 000 kroner ga 15 års leie. Husleien var 800 kroner i måneden.
- 1/2
Tove Kvalstad fotografert av Ola Ulset på 1970-tallet. - 2/2
Ola Ulset fotografert av Tove Kvalstad på 1970-tallet.
Leiligheten
En direkte årsak til at de fikk tak i leiligheten var at Tove kjente noe til gårdeieren. Samtidig likte de at den var lys og stor (115 m2 netto), hadde balkong og flere pipeløp, og ikke minst at den lå sentralt. Teknisk sett var den noenlunde i stand da de flyttet inn, men nedslitt og til dels ødelagt. Men ifølge Ola hadde den «sjel for dem som hadde evnen til å se gjennom grumset».
De bestemte seg raskt for å foreta en total oppussing, noe som ga dem mulighet til å prøve nye ting og løsninger og dra nytte av utdannelsen sin. På grunn av begrenset økonomi, valgte de å gjøre alt selv. Det ble mange billige innkjøp fra IKEA og tråling av annonser etter gode tilbud fra byggevare- og malerforetninger. Men de hadde også lyst og de nødvendige praktiske kunnskapene til å gjennomføre det store oppussingsprosjektet. Da kunne de få det nøyaktig slik de ville, samtidig som de hadde stor respekt for leilighetens iboende kvaliteter og egenart.
Oppussingen pågikk kontinuerlig ved siden av full jobb til 1979. De gjorde lite med planløsningen, men alle gulv, vegger og tak ble fullstendig rehabilitert. Det gamle, lefsete tapetet i de to stuene ble festet så det ble stramt og fint. De fikk kjøpt en gammeldags malerstrie nesten gratis, men hadde ikke tenkt på hvor mye klister og maling som måtte til for at resultatet skulle bli bra: hele 70 liter klister og 50 liter maling! Det ble ikke så billig likevel. Men både vegger og tak ble til slutt, etter utallige malingslag, helt hvite – for hvitt framhevet de gamle kvalitetene best.
De gamle takrosettene fra gårdens byggeår, som hadde overlevd utallige oppussinger, ble selvsagt beholdt i begge stuene. Det ble også de gamle fyllingsdørene og brystpanelet under vinduene, men her ble alle malingslag fjernet så furuen kom fram. De gamle tregulvene i stuene var dessverre tildekket med sponplater, hvis ikke ville de ha slipt de ned og lakket de. Men noe måtte gjøres og de valgte derfor en grå, heldekkende nålefilt i begge stuegulv. Den var både billig og nøytral og fungerte godt mot alt det hvite. Entreen og soverommet fikk derimot sine opprinnelige tregulv tilbake: Gammel linoleum ble fjernet og gulvene slipt og behandlet. På soverommet brukte de en såkalt DD-lakk – en tokomponentlakk som ifølge Ola var så hard at man kunne kjøre på den med buldozer, og som forsvant fra markedet i stillhet! Her ble den ene veggen malt dyp grønn, mens de andre veggene ble ribbet for alle tapetlag og fikk stå nakne med grønnsåpeskurt rupanel.
Arbeidsrommet
Som delvis hjemmearbeidende arkitekter, trengte de et godt arbeidsrom med plass til tegnebord og godt lys. Det opprinnelige kontoret ble for lite og de bygget derfor en reol i den ene stua som besto av selvlagde bokhyller som skilte mellom kontor- og stuesonen, uten å ødelegge rommets helhet. En hjemmelaget «lysekrone», bestående av fire rislamper fra IKEA og oppadlysende spoter hengende i et kryss av elektrikerrør i plast, underskreket rommets sentrum.
Entreen
Mest arbeid ble det kanskje med entreen. Da paret flyttet inn i Wessels gate 15 i 1976, var veggene i entreen dekket av huntonittplater over panel og murpuss. Platene og panelet ble fjernet og pussen meislet ned. Mursteinsveggen og bindingsverket under kom dermed til syne og ble børstet med stålbørste, vasket og behandlet med støvbindende mattlakk. Treverket ble påført tjærefarget beis. Med utgangspunkt i dokumentasjonsfotografier fra gården ble veggene nøyaktig tegnet opp og gjenoppmurt på museet med originale murstein og bjelker fra Wessels gate 15.
Kjøkkenet
Tove og Ola ønsket seg et litt rustikt kjøkken – i kontrast til resten av leiligheten, og så for seg et landsens fransk kjøkken i rødt, hvitt og blått. Og slik ble det.
Den opprinnelige kjøkkenbenken som sto igjen fra byggeåret ble pusset opp sammen med overskap fra 1930-tallet, underskap fra 1950-tallet og oppvaskbenk fra 1960-tallet. Gamle malingslag ble fjernet, furu fikk være furu med signalrødt og signalblått som kontrastfarger på vegger og skap. Kottet foran badet ble bygd inn i kjøkkenet og gjort om til daybed/gjesteværelse. Det gamle tregulvet var dessverre borte og erstattet med et praktisk, kjedelig støpt gulv. Men de ville ha tregulv. Økonomien på det tidspunktet tillot 15mm gran rupanel, som ved et uhell ble tilsølt med rødvin. Og siden fargen på rødvinsflekken var så fin, «beiset» de like godt hele gulvet med rødvin! Vin var imidlertid dyrt, mens vinballonger var billig på loppemarked. De bygde derfor en egen vinhems til vinproduksjon på kjøkkenet.
Matlagingen foregikk stort sett i stearinbelysning. Det var nemlig såpass dårlig kapasitet på de gamle stigeledningene i gården, med knapt 2000 watt strøm for hele leiligheten, så sikringene gikk hele tiden.
Ola fant en gammel magasinkomfyr på loftet, som både var strømbesparende og varmegivende. Men alle andre elektriske apparater, til dels også lyset, måtte likevel slås av når komfyren var i bruk. Forbruket av hovedsikringer var stort og etter hvert fikk de gjennomslag for at gårdeier måtte skifte deler av det brannfarlige elektriske anlegget.
Men det var likevel så lite strøm i leiligheten at de måtte sette inn en kombinert peis og parafinbrenner i den ene stuen og peisovn i den andre. Det ville vært umulig for dem i bo i leiligheten om vinteren uten disse, men i tillegg til varme ble det også stemning.
- 1/2
Stuekroken hos Tove og Ola i Bonytthjemmet – 1979 på Norsk Folkemuseum. Silketrykket mellom bokreolene er laget av Toves søster Wenche Kvalstad Eckhoff. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum - 2/2
Hjørnestua hos Tove og Ola i Bonytthjemmet – 1979 på Norsk Folkemuseum. Som de andre rommene i leiligheten, er hjørnestua en svært nøyaktig rekonstruksjon av originalen i Wessels gate 15 i 1979. Den største forskjellen er at originalleiligheten lå i tredje etasje og var den eneste i gården med balkong. På museet ligger den i annen etasje uten balkong. «Hvis det ikke hadde vært fordi solforholdene og utsikten er annerledes enn der gården opprinnelig lå, hadde jeg selv ikke kunnet skille denne leiligheten fra den vi bodde i tidligere.» Tove Kvalstad: Å komme på museum, 2010. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
-
Kjøkkenbenken med oppvaskkum, kjøleskap og magasinkomfyr ble ikke vist i reportasjen i Nye Bonytt i 1979. Rekonstruksjonen på Norsk Folkemuseum er derfor basert på en skisse tegnet av Ola Ulset 24 år senere. Den gamle magasinkomfyren var nyttig i en leilighet med mindre enn 2000 W elektrisk strøm tilgjengelig totalt. Hemsen i bakgrunnen, med store ballonger for hjemmelaget vin av frukt og bær, var et populært innslag blant gjestene.
Bonytt
I løpet av tre år omskapte Tove og Ola leiligheten slik at den ble som de ønsket. Men når de gikk i gang med oppussingen i Wessels gate 15, hadde de ingen klar plan på forhånd. Resultatet ble til underveis, ikke minst styrt av hva økonomien tillot.
1970-tallets tidsånd spilte en viss rolle, særlig at de gjorde alt selv, men de var ikke spesielt radikale eller ideologisk orientert. Estetiske forbilder betydde nokså mye – de var delvis inspirert av funksjonalismen. Men det viktigste var å bruke ideer de hadde fått da de gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole: «Vi ønsket en stil i skjæringspunktet mellom røffhet og minimalisme – etter vårt eget hode.»
Den ferdige leiligheten var preget av en uformell atmosfære, i en kombinasjon av moderne urbanitet og norsk bygdekultur. Det hyggelige og norske kom best til uttrykk på kjøkkenet, mens stuene hadde et mer moderne preg. Her ble inventaret preget av moderne IKEA-møbler i stålrør, plastbord, grønne planter og et 1700-talls bondeskatoll. En rekke tekstiltrykk laget av Wenche Kvalstad Eckhoff, Toves søster, satte farge på interiøret i begge stuene.
I 1979 var hjemmet deres klart for presentasjon i interiørmagasinet Nye Bonytt. I tillegg til mange fotografier av leiligheten, inneholdt den seks siders lange artikkelen også en rom- og møbleringsplan, samt en grundig redegjørelse for hvordan de hadde foretatt en nesten total rehabilitering av leiligheten. Det framkom også detaljerte beskrivelser av materialvalg og overflatebehandling.
Tove og Olas hjem er langt fra representativt for boskikken omkring 1980 – de var avantgarde og ikke gjennomsnitt! Likevel er innredningen et uttrykk for trekk i tiden.
- 1/1
Til venstre: Tove Kvalstad og Ola Ulset på,kjøkkenet sitt i Wessels gate 15 i 1979. Foto: Jan Larssen/Bonytt - Norsk Folkemuseum. Til høyre: Tove og Ola på kjøkkenet sitt på.museet i 2011. Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum.
-
Button fra Nei til EEC-bevegelsen. 1972
Utstilling: Petroleum – protest – pop
1970-tallet har for lengst blitt et legendarisk tiår. Mange tradisjonelle samfunnsverdier mistet mye av sin styrke og ble utfordret av nye – ofte med konsekvenser langt fremover i tid. En liten utstilling "Petroleum – protest – pop" setter leiligheten fra 1979 inn i en sammenheng.
