Arven

Vi arver – vi gir bort – vi kaster.
Hva skal vi gjøre med alle tingene?

De fleste av oss vil i løpet av livet oppleve å arve. Noen arver penger, mens andre arver hele hjem med gjenstander de ikke helt vet hvade skal gjøre med. Det kan være hjemmet til en barnløs tante eller barndomshjemmet som brått må tømmes. Noen gjenstander kan være vanskelig for arvingene å fordele seg imellom, blant annet fordi de både har en klar bruksverdi, estetisk verdi og ikke minst økonomisk verdi. Men hva med alle de andre tingene?

Men når innboet skal fordeles og hver enkelt gjenstand må vurderes, strømmer ofte minnene på. Noen gjenstander er enkle å ta stilling til og kan være vanskelig for arvingene å fordele seg imellom, blant annet fordi de både har en klar bruksverdi, estetisk verdi og ikke minst økonomisk verdi.Sølvtøyet, smykkene, de gamle glassene, maleriene og kanskje noen familieklenodierfra 1800-tallet, forblir derfor ofte i familien. Men hva med den «glorete» nipsfiguren som alltid sto oppstilt på mormors gamle radio, den håndbroderte kjøkkenduken med flekker som sikkert er vanskelig å fjerne, mors halvfulle parfymeflaske eller kaffekoppen med skår i som hun alltid drakk av?

Mange er i en fortvilet situasjon. Huset eller leiligheten skal ofte selges, og de står foran et hav av gjenstander som må bort i løpet avkort tid. De fleste som arver har allerede sitt eget, fullt møblerte hjem. Deter rett og slett ikke plass til mer. Med ett blir man rasjonell. Minnene omtingene skyves tilside. Tingene må bort. 

Å vende tilbake til et hjem hvor en eller flere av hovedpersonene er borte for alltid, kan være ubeskrivelig tungt og trist,særlig hvis vedkommende har stått deg nær. Du får ikke personen tilbake, bare minnene og tingene er igjen. Hjemmet føles tomt, selv om tingene er der fremdeles. Og tingene kan ikke erstatte den eller de som har bodd her. Ofte vil man bli fort ferdig med prosessen, fordi det gjør så fryktelig vondt å være iden.

Ofte kontakter folk det lokale museet. For når ting først må skifte eier, finnes det vel ikke noe tryggere sted enn et museum. Her får ialle fall gjenstander «evig liv» og deler av familiehistorien vil kunne levevidere. Men de færreste havner på museum. Nesten daglig får Norsk Folkemuseum henvendelser fra folk som har arvet. Det kan være tilbud om enkeltgjenstander, eller deler av et dødsbo som er igjen etter at alle arvingene har fordelt ting mellom seg. Mange blir overrasket og skuffet når museet svært ofte må si nei takk. Vi har ikke kapasitet til å vurdere alle dødsboene vi får tilbud om, og vi kan heller ikke ta vare på alt i våre magasiner. 

Mange ender derfor opp med å ringe det lokale loppemarkedet eller rive av lappen utenfor lokalbutikken med «Dødsbo ønskes kjøpt». Tingene går en ukjent framtid i møte. Noen ting er så heldige at de får ny eier, som kanskje vil lade tingene med nye verdier og skape nye minner i flere generasjoner framover. Noen ting får attpåtil en helt ny funksjon – en kaffekjele blir dekorativ potteskjuler for krydderplanter, en gammel smørkinne blir paraplystativ, et bogtre blir dekorativ speilramme. Men svært mange tingen der sitt liv på søppeldynga: Kopper og kar, klær og sko, forfedre i gamlegullrammer, familiealbumet med altfor mange ukjente personer fra en fjernfortid. Ting fra en helt annen tid som ikke passer inn i vår modernetilværelse, er plutselig borte for oss, for alltid.

Kjære potensielle giver til loppemarked, bruktmarked eller museum: Tenk deg godt om før du gir bort deler av din forhistorie.Ikke gi bort alt. For det er din familiehistorie. Du trenger ikke ta vare på alt fra dine forfedre. Det kan heller ikke museene. Men museene tar vare på noe. Og du bør ta vare på noedu også. Tenk deg godt om før du kaster familiens gamle fotoalbum, med alle historiene du selv kanskje ikke kjenner – men som kanskje noen andre i familien husker? Mange angrer i ettertid på at prosessen gikk for fort. De ga bort eller kastet ting de gjerne skulle beholdt. Det kan være de underligste ting som oppsummerer minnene om en barndomstid, en ungdomstid, en far, en mor eller bestemor. Det kan være fars utslitte badeshorts, som han sikkert hadde brukt i minst 30 år. Det kan være den totalt ufunksjonelle porselenshunden til bestemor, som du elsket som liten, men aldri fikk lov til å leke med. Det kan være parfymeflaska med den særegne lukten av nettopp henne