Bilder i bås?

Mister vi noe når et fotomateriale skal innpasses museets kategorisystemer?

Fra vi står med et fotografi i hånden til det har blitt ført inn i en museumssamling, skjer det noe med bildets karakter. Når bildene kategoriseres, settes de på mange måter også i bås. Men er det slik at disse båsene alltid passer?

Når vi katalogiserer et fotografi i museets fotosamling, bryter vi ned informasjonen om det i små bestanddeler for å kategorisere bildet og gjøre det søkbart. I dataprogrammet Primus fyller vi ut opplysninger i felter som har navn vi sjelden bruker i dagligtalen. Vi skriver ned såkalte motivbeskrivelser, vi velger emneord og klassifiserer bildet i henhold til et etablert klassifikasjonssystem. Avbildet person og sted fylles ut. Informasjon om materiale, fotograf, datering og hvordan fotografiet har kommet til museet skal også med. Det umiddelbare møtet med fotografiet forsvinner i denne nesten kirurgiske operasjonen. Følelser og assosiasjoner du får i møtet med et motiv legges til side for å sette det inn i systemet.  Og slik skal det være. Fotoarkivaren skal ta på seg den profesjonelle frakken i denne delen av arbeidet.

  • Blomstermarketing etter 22. juli (Foto/Photo)
    1/1
    «Sorg i det offentlige rom». Blomster, lys og hilsener ved Oslo Domkirke. Anne-Lise Reindfelt / Norsk Folkemuseum

Noen ganger kan dette være vanskelig. I noen tilfeller står man overfor fotografier som har en så sterk bakgrunnshistorie at det å katalogisere bildene kan virke som en forenkling av virkeligheten. I august 2011 tok museets fotograf, Anne-Lise Reinsfelt, en fotoserie av reaksjonene etter hendelsene 22. juli. Oslo sentrum bugnet over av blomster, lys, bamser og kondolansebrev. Reinsfelts bilder dokumenterer denne overveldende flommen av sorg og medfølelse. Å beskrive det man ser i bildene er ikke så vanskelig, men kan raskt virke trivielt i denne sammenhengen. «Statue dekket av blomster».«Lys og bamser lagt utenfor Oslo Domkirke». I feltet vi kaller «historikk» kommer det fram en litt lengre beskrivelse av fotoseriens bakgrunnshistorie, men dette er også i form av tørre fakta. Tittelen på serien, «Sorg i det offentlige rom», er kanskje det nærmeste man kommer en emosjonell beskrivelse av bildene.

I tilfellet med bildene etter 22. juli dukket et annet interessant fenomen opp. Motivene falt utenfor enhver kategori. I rekken av emneord som har vært brukt på museet tidligere, var det få ord som dekket handlingene som bildene viste. Nye emneord som sorg og terror måtte legges til. Det var også vanskelig å plassere bildene i klassifikasjonssystemet som norske museer bruker, ettersom de etablerte kategoriene ikke beskriver fullstendig det bildene uttrykker. Verden forandrer seg og kategoriene vi bruker for å forstå og beskrive den vil også endre seg. Ringvirkningene etter en terrorhandling når også til slutt fotoarkivarens kontor.

Et fotografi kan ha mange lag. Fotokatalogisering handler i stor grad om å registrere de objektive sidene ved et bilde, men det hindrer selvsagt ikke betrakteren i å få en personlig opplevelse av det. Selv om vi systematiserer bildene etter alle kunstens regler, har fortsatt fotografiene en talende kraft i seg selv. Det er forholdet mellom de stramme tekstfeltene i fotoregistreringsprogrammet og de sterke bildene som enkelte ganger kan virke ustemt.

Når fotografiene først er inne i systemet, kommer arbeidet med formidlingen og forskningen på materialet. Gjennom utstillinger, publikasjoner og nettbaserte formidlingsformer settes fotografiene inn i nye sammenhenger, men selve forutsetningen for dette er de grunnleggende registreringene. Det viktigste vi som jobber med samlingsforvaltning kan gjøre, er å følge standardmetoder for å gjøre samlingen mest mulig tilgjengelig – selv om det noen ganger kan oppleves som en klinisk prosess.