Flerkulturell (inn)samling

Det flerkulturelle representerer et hull i gjenstandssamlingen, men hva skal vi samle inn?

  • Koffert brukt under reise fra Pakistan.
    1/1
    Koffert brukt under reise fra Pakistan i 1975 Anne-Luse Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Det flerkulturelle samfunn anerkjennes i dag som en del avdet et kulturhistorisk museum skal formidle kunnskap om. Mens flere museer harprosjekter og utstillinger knyttet til nyere innvandring og kulturelt mangfold,har dette i mindre grad vist seg i museenes gjenstandssamlinger.

Et søk på digitaltmuseum.no gir få treff på emneordsom innvandring, migrasjon, etnisitet og minoritet. Ved å søke pålandgrupper som ligger høyt på innvandringsstatistikken får vi noen fleretreff. I alle tilfellene utgjør fotografier en stor andel av søkeresultatet.

Museene har altså få gjenstander som umiddelbart framstårsom egnet til å øke kunnskapen om dagens flerkulturelle samfunn og formidlingenav dette. Samtidig som innsamlingsstrategien ved mange museer går på å begrensetilveksten, er flere bevisst på at nyere innvandring representerer et hull isamlingen som bør fylles. Spørsmålet er hva vi skal fylle hullet med. Hvaønsker vi at en «flerkulturell gjenstand» skal formidle?

En koffert kan tjene som symbol på det å flytte, over korteog lengre avstander. Men er det kofferten eller den fortellingen som knytterkofferten til en konkret forflytning vi tar vare på? Er koffertenmeningsbærende som objekt i seg selv, og kan den si oss noe når vi stiller denopp mot andre kofferter og liknende gjenstander i samlingen? I mange tilfellerer det ikke et strengt skille mellom gjenstanden som materielt objekt ogfortellingen som følger den; de ulike aspektene flyter i hverandre ellertillegges like stor vekt.

Det er imidlertid grunn til å spørre hva konsekvensen blirhvis vi i vår flerkulturelle innsamlingsstrategi blir for opptatt avfortellingene. Vi ser tendenser til dette i dag; gjenstandenereduseres til det fenomenet de skal si noe om. For det første kan samlingen bliveldig fragmentert, fordi et mangfold av forskjelligartede gjenstander kanbrukes til å belyse fenomenet. For det andre blir det en utfordring å se deulike gjenstandene i sammenheng, fordi det de har felles ligger utenfor demselv. Hva er for eksempel sammenhengen mellom et par sko fra 1891 og en stolfra 2003? For det tredje risikerer vi at den flerkulturellegjenstandssamlingen, på grunn av sin særegenhet, blir stående på siden avmuseets øvrige samlinger. Heller enn å bidra til at nye grupper inkluderes idet vi tenker på som norsk kulturarv, risikerer vi at samlingen forsterkerforestillinger om at de representerer noe grunnleggende annet. Og da tar vi velikke disse gruppenes materielle kultur på alvor?

Fortellingen som følger gjenstanden er like fullt en viktigdel av den konteksten som gir gjenstandene mening og liv, hvordan de ble lagetog brukt, og hvem som brukte dem. Dermed blir et krus som er produsert og kjøpti Pakistan og siden brakt til Norge ett av mange krus i samlingen, men ogsåbærer av fortellinger om tysk porselensindustris vekst og tilbakegang, tyskbistand på 1960-tallet, arbeidsinnvandring til Norge på 1970-tallet,flerkulturelle møter og enkeltpersoners migrasjonshistorie.

Jeg mener at en hensiktsmessig strategi for en flerkulturellinnsamling må sees i sammenheng med og forlengelsen av museets øvrigeinnsamlingsplaner og eksisterende samlinger. Dette kan også tjene som enrettesnor når vi må gjøre avgrensninger i den mengden av materielle objektersom omgir mennesker i dag. Vi kan ikke samle på alt, men kanskje må vi samle påmer av noe for å øke vår forståelse av samspillet mellom mennesker og deresmaterielle omgivelser.