Vi kunne vært en kystnasjon

Hva hadde skjedd om 1800-tallets nasjonsbyggere ikke hadde dyrket bondekulturen, men isteden hadde lagt vekt på Norge som kyst- og sjøfartsnasjon?

Hvem er den ekte nordmannen?

  • Folkedrakter fra Ål
    1/2
  • Matros. NF.10152-001
    2/2

Da Norsk Folkemuseum ble stiftet i 1894 var dette som del av et stort nasjonalt prosjekt som hadde pågått gjennom et helt århundre: å konstruere norskhet og skape nasjonalfølelse i et land som i århundrer i realiteten hadde vært en dansk provins – med hovedstad i København.

Norge har i mye mindre grad enn en gjerne forestiller seg vært «sjølberga». Gjennom hundrevis av år har eksport, ikke minst av fisk og tømmer, vært av stor økonomisk betydning. Det har ført til en kulturell kontakt som ikke bare har preget kystdistriktene, men også innlandet. Eksempelvis er ikke norsk folkekunst vokst fram i isolasjon, men henter sin inspirasjon i former importert fra Europa. Dekorative elementer som akantus og rocailler, som preger norske ølboller og framskap, er som navnene tilsier ikke noe som er funnet på her i landet.

Hva om 1800-tallets nasjonsbyggere isteden for å lete etter det urnorske i isolerte fjelldaler, hadde funnet ut at det var sjømannen som var det norskeste av alt? Hva om innvandrerne og deres etterkommere, hvorav mange satt på Eidsvoll i 1814 og la grunnlaget for norsk selvstendighet, hadde slått fast at det var de som var typisk norske? Hadde vi da hatt en forståelse av at det som karakteriserer Norge ikke er isolasjon, men kulturmøte?

Når Norge i dag er et land som knapt vil erkjenne at det har en hovedstad, og vi er et av de få landene i Europa som står uten for EU, er dette rett og slett et resultat av at 1800-tallets nasjonale prosjekt – hvor Norsk Folkemuseum også var en viktig aktør – valgte bonden og ikke matrosen?