Nylig arrangerte Nordiska museet i Stockholm et seminar om etikken rundt avhending av museumsgjenstander og luking i samlingene. Der var ansatte fra en rekke svenske museer – og et par norske. Blant foredragsholderne var representanter fra Storbritannia og Nederland, to land som har tatt nakketak på problemet med overfylte museumsmagasiner.

Storbritannia skjer det et skifte i holdningen til museumssamlinger fra respekt for fortiden og tanke for framtiden, til bruk nå! Satt på spissen ser mantraet ut til å være «no use – no value». Nederlenderne fremstår mindre brutale i språkbruken enn britene, men de har det samme målet: Gjennom sin «Deltaplan» tar de sikte på å luke ut gjenstander som ikke naturlig hører til i en gitt samling. I begge landene vil «uønskede» gjenstander i første omgang bli tilbudt andre museer. Hvis det ikke lar seg gjøre å «relokalisere» gjenstandene kan neste skritt bli salg på det åpne markedet.

Salg fra museumssamlinger har alltid vært kontroversielt, men synet på salg som avhendingsalternativ later til å finne aksept blant stadig flere. I Storbritannia har rådet fra museumsforbundet vært at salg ikke bør finne sted, men nå er ordlyden at salg kan forsvares i «spesielle» tilfeller. Den internasjonale sammenslutning av museer, ICOM, sier i sitt veiledende etiske regelverk at dersom salg vurderes skal inntektene ikke gå til å løse generelle økonomiske problemer ved museet, men til berikelse og sikring av samlingen.

Luking i samlingene og avhending til andre museer er en kostbar prosess, mens salg kan dekke inn noen av kostnadene og til og med gi gevinst. Det svenske Armémuseet kunne fortelle at de nå bruker mer ressurser på det som lukes ut av samlingen enn på det som blir værende. Nordiska museet kunne på sin side fortelle om salg av fem rustne kanonløp som hadde innbrakt en nettogevinst på 100 000 svenske kroner. Alternativet var å bekoste senking på funnstedet.

Hva gjør vi så her ved Norsk Folkemuseum? Vi har ikke kommet så langt som til å ta endelig stilling til spørsmålet, men vi følger med på diskusjonen og vi tar utgangspunkt i et par grunnleggende forutsetninger. Den ene forutsetningen for å kunne vurdere avhending er å utvise respekt for det arbeidet våre kollegaer før oss har gjort for museet. Den andre forutsetningen er at våre givere og vårt publikum skal være trygge på at kulturhistoriske verdier er sikre når de først er innlemmet i våre samlinger.

På kort sikt har vi mest å hente ved å meisle ut og holde oss til en streng innsamlingsplan. Det er der vi står i dag. På lang sikt kan det være at en nøye gjennomgang av samlingene avdekker, som hos våre britiske og nederlandske kollegaer, enkelte «uønskede» gjenstander, men fremdeles er det langt fram dit – lenger enn vi evner å se i dag!