Byen, bydelen og gata

  • St. Olavs plass
    1/1
    St. Olavs plass ligger sentralt på Meyerløkka, og var anlagt med trær og fontene. Fontenen ble fjernet på 1950-tallet. Foto fra 1903. A.B. Wilse / Oslo Bymuseum.

Byen vokser

Da Christiania (fra 1877 Kristiania, og fra 1925 Oslo) ble Norges hovedstad i 1814, var den fortsatt en liten by, med et sentrum som langt på vei samsvarte med 1600-tallets kvadratur rundt Tollbugata og Rådhusgata. I tillegg var området rundt Stortorget og langs Storgata blitt innlemmet i byen i 1794. Rundt selve hovedbebyggelsen lå forstedene – fra Pipervika og Ruseløkkbakkene i vest til Vaterland og Grønland i øst.

Etter at Slottet sto ferdig i 1848 vokste byen videre vestover. Det første boligstrøket på vestkanten var Homansbyen, utbygd i 1850- og 1860-årene. Ved grenseutvidelsen i 1859 ble både Homansbyen og området nord for Slottet og forbi St. Hanshaugen mot Sagene en del av byen. Det
samme gjaldt Grünerløkka og Grønland på østkanten. I 1878 fulgte vestkantstrøk som Frogner, Uranienborg, Majorstuen og Fagerborg etter, og dessuten et belte lenger øst fra Torshov til Kampen, samt Vålerenga og Oslo (Gamlebyen) i sør. Akerselva delte byen sosialt i to – borgerskap og middelklasse bosatte seg på vestkanten, arbeidsfolk østpå. 

  • Homansbyen
    1/1
    Overklassen flytter ut av sentrum – Josefines gate i Homansbyen kort etter at området var anlagt på 1860-tallet. Xylografi fra Dansk Ill. Tidende, 1867.

Gjennom disse store utbyggingene endret Christiania karakter fra en småby med lave mur- og bindingsverkshus i sentrum og trehusbebyggelse ;i forstedene, til en større by med murgårder i tre til fem etasjer, både øst og vest for Akerselva. Byggeaktiviteten var stor fra ca. 1870 til 1890-årene, men stanset nesten opp etter boligkrakket i 1899.

En ny by

  • Blomsterselgerske, Pilestredet, Oslo, ved muren til Rikshospitalet, 1950.
    Muren rundt det gamle Rikshospitalet var på mange måter også en mur mellom vest og øst i Oslo. I mange år, helt til begynnelsen av 1990-tallet, la planene om å utvide sykehuset sterke begrensinger på mulighetene for byutvikling på Meyerløkka. Grethe Bruu / Norsk Folkemuseum

De nye bydelene ble helt og holdent preget av en endret byggeskikk, som var importert fra Tyskland. Det var leiegårder av pusset tegl, som regel med påført prefabrikkert dekor. I byggeteknikk og ytre utforming hadde leiegårdene på vestkanten og østkanten mye felles, mens leilighetene var svært forskjellige både med hensyn til størrelse og planløsninger.

I det 20. århundre vokste Oslo videre mot vest, nord og øst, og senere ut i den tidligere nabokommunen Aker, som ble innlemmet i byen i 1948. På 1920-tallet ble det gjennomført en omfattende boligbygging i kommunal regi, mens det på 1930-tallet var boligkooperasjonen (OBOS) som overtok. Mye av dette var «sosial boligbygging» som tok sikte på å heve boligstandarden for folk flest. Det gamle sentrum ble samtidig i større og større grad et forretnings- og kontorstrøk.

Meyerløkka – mellom øst og vest

  • Wessels gate 15 – nybygg
    Meyerløkka på 2000-tallet. OBOS' nybygg i Wessels gate 15, oppført 1999-2001 Fotografert i 2004- Håvard Bing / Norsk Folkemuseum

Meyerløkka mellom Pilestredet, Keysers gate og Ullevålsveien har navn etter trelasthandler Jacob Meyer, som eide området. I 1856 gikk eiendommen i arv til hans sønn Thorvald Meyer, en av byens rikeste menn, som i 1860-årene utparsellerte den til ulike utbyggere. Tomtene ble solgt til spekulanter som oppførte leiegårder for siden å selge dem videre til permanente gårdeiere.

Blant utbyggerne på Meyerløkka finner vi en arkitekt og flere snekker og murmestere. Flere av dem slo seg også selv ned i strøket: Arkitekt Olaf Unger bygde ut flere gårder i Nordahl Bruns gate og bodde i nr. 22, snekker Martin Solberg bygde ut Wessels gate 1 og 2, og bodde i den siste av dem. Utbyggeren av Wessels gate 4, snekkermester Johan Monsen, bodde i Pilestredet 41b. Det gjorde også murmester John Bredesen, som sto bak en rekke gårder i Langes gate og Nordahl Bruns gate.

En annen av disse utbyggerne var byggmester Olaus Johnsen. I perioden 1860-74 kjøpte og bygde han ut både Langes gate 1, 9 og 11 og Wessels gate 8, 11, 13, 15 og 16. I 1865 var Johnsen bosatt på Nordre Elisenberg i Vestre Aker, men i 1875 hadde han flyttet til Meyerløkka, til St. Olavs plass 2. Meyerløkka ble både geografisk og sosialt et område mellom øst og vest – et middelklassestrøk. Blant beboerne i de 16 gårdene i Wessels gate ved folketellingen i 1875 finner vi to fabrikanter og en grosserer, ganske mange handelsborgere og kjøpmenn, en ekspedisjonssjef og en byråsjef, men også kopister, bokholdere og handelsbetjenter. Det bodde ni skipsførere og styrmenn og flere offiserer der. Lærerinnene var også en stor gruppe, mange av dem som losjerende. Samtidig fantes det også arbeidsfolk, snekkere, smeder og murere, selv om de var i mindretall på dette tidspunktet.

Også i 1900 var beboerne i strøket en uensartet gruppe, men kan likevel deles i noen hovedkategorier: I underkant av 25 % av hovedpersonene i husholdene var handelsborgere, gårdeiere eller høyere tjenestemenn, 25% var arbeidsfolk, 25% håndverkere eller funksjonærer, mens resten var pensjonister eller enker, hvorav mange livnærte seg ved utleie.

I perioden 1874-83 ble de eldste delene av Rikshospitalet anlagt i kvartalet mellom Pilestredet og Nordahl Bruns gate. Rikshospitalet ble liggende som en mur mellom Meyerløkkas østlige del og vestkanten, og har trolig medvirket til at strøket gradvis sank i sosial status. Etter hvert som byen vokste ble mange tidligere boligstrøk i og nær sentrum kontorisert, men det gjaldt bare i liten grad på Meyerløkka. Med utflyttingen av Rikshospitalet til Gaustad i 2000 har bydelen fått et nytt liv inn i det 21. århundre.