-
Knud Bergslien: Bjørnejægerne. Fargelitografi fra ca. 1860, utgitt av Christian Tønsberg. Norsk Folkemuseum
Den norske odelsbonden hadde en friere stilling enn bønder nesten overalt ellers i Europa, trass i store sosiale forskjeller innad i bondesamfunnet. Årsaken var at det nesten ikke fantes adel i landet etter middelalderen og at befolkningen var vanskelig å kontrollere på grunn av den spredte bosettingen.
Ved reformasjonen i 1536–1537 ble kirkens store eiendommer omgjort til krongods. Fra slutten av 1600-tallet ble mye av dette solgt til bøndene, som i stigende grad ble selveiere og styrket sin økonomiske posisjon. Eiendomsretten ga dem lovlig adgang til jakt, fangst og fiske. De fikk dermed en unik erfaring med våpenbruk som gjorde dem velegnet som soldater. Den store utbredelsen av våpen ga også børsemakeren på landet en viktig posisjon i samfunnet.
Jegeren
-
Knud Bergslien: Fuglevildtjægerne. Fargelitografi fra ca. 1860, utgitt av Christian Tønsberg Norsk Folkemuseum
Langt inn på 1800-tallet var tallet på rovdyr langt større enn i dag, og å bekjempe dem var avgjørende for mange bønders mulighet til å kunne overleve. Særlig bjørn, men også ulv, var var en alvorlig trussel mot både folk og husdyr. Dyktige bjørnejegere hadde derfor en høy status i samfunnet. I naturalhusholdningens tid var dessuten jakt og fangst til eget forbruk en viktig del av bondens livsgrunnlag.
Viltkjøtt var viktig som et tilskudd til kosten, mens skinn og pelsverk ble brukt til klær og forskjellig slags utstyr. Begge deler kunne også byttes eller selges i en delvis pengeøkonomi. Nesten all jakt var slitsom og farlig i en tid med enkle våpen og få framkomstmidler.
Soldaten
-
. «En norsk Skieløber». Johann Heinrich Senn – Norske nationale Klædedragter. Copenhagen, 1812
De norske bøndenes sterke fysikk og ikke minst deres våpenkyndighet gjorde dem til en verdifull militær ressurs. På 1500- og 1600-tallet viste flere kriger mot Sverige at forsvaret av Norge var dårlig. I 1628 opprettet derfor kong Christian IV en nasjonal norsk hær, som ble fast organisert i 1641.
Hæren var opprinnelig på ca. 6300 mann og besto nesten bare av bønder. Christian IV etablerte også et system der størrelsen på gården bestemte hvilke våpen bondesoldaten skulle være utstyrt med. Han gjeninnførte dessuten en tradisjon fra middelalderen med årlige våpenting.
Børsemakeren
-
Smed. Trefigur fra Gudbrandsdalen, trolig ca. 1700–1750. Norsk Folkemuseum
Den omfattende bruken av våpen blant bøndene, både sivilt og militært, førte med seg et stort behov for børsemakere. I motsetning til i byene var børsemakerne på landet ikke spesialister. De var først og fremst bønder som også var gode smeder og hadde børsemakerarbeid som tilleggsnæring.
Bare de færreste laget hele våpenet selv, men drev med sammensetning, reparasjon og ombygging av eldre geværer. Ferdige løp og låser, som var laget i byene eller utlandet, fikk de kjøpt på markedene rundt om i landet. De omgjorde også utrangerte militærvåpen til sivile. Børsemakerne på bygdene spilte på den måten en avgjørende rolle i å holde landets våpen ved like.