Den skumle jula

I de mørke kveldene før jul ble det fortalt om møter med troll, hulder, draug og Djevelen selv – i tillegg til juletidas «egne» skapninger; Åsgardsreia var en usalig blanding av skrømt og hedenske helter, Lussi var en livsfarlig underjordisk kvinneskapning som gjerne straffet gårdsfolket, og samene fryktet den onde Stallù som hver julaften fartet gjennom bygdene.

«Vi satt så spent som om gjenferdene skulde titte fram av hver krok. Et talglys eller en 6 linjers lampe var belysningen.» Dette har en mann fra Nesna i Nordland fylke fortalt til Norsk etnologisk gransking i 1963, som svar til en spørreundersøkelse om barndomstida.

Spørreundersøkelsen tar oss tilbake til en tid hvor fortellingen sto sentralt. Noen fortalte mer enn andre. Når man kom på besøk, ble det for eksempel forventet at man skulle ha noe å fortelle. Historiene ble fortalt på alle tider av året, men fortellerstundene endret karakter i vintersesongen. Mørket lokket frem mørke tema, og frem mot jul ble det tettere med nisser og skrømt.

Og folk var ikke redde for å skremme barna heller. Tvert imot var det å skremme barna nærmest et pedagogisk program, og julaften var den skumle sesongens klimaks.

Og da rører vi også ved årsakene til hvorfor det var slik: Det vi ser her, er restene etter en middelaldersk, katolsk kalenderteknologi, som gikk ut på å forsterke høytiden ved å skape kontraster. Frem mot jula var det faste, da spiste man lite og magert. Dermed ble opplevelsen av julas overflod desto sterkere. Likedan ble tida stadig skumlere utover vinteren – fæle skapninger rykket nærmere – helt til klokkeklang og salmesang endelig kunngjorde at jesusbarnet var blitt født, til frelse for oss alle.

De skumle historiene skulle altså bygge opp under julens glade budskap!

Samtidig kan vi nok også anta at fortellingene var en tradisjon, uten annet mål enn dagens skrekkfilmer; Folk kjente de mørke høstkveldene som en anledning til å få seg et godt gys.