- 1/1
Utstillingen «Kirkegård og begravelse» på Norsk Folkemuseum, 1938.
På Norsk Folkemuseum er døden et tema nært knyttet til fysiske gravminner og religiøse forestillinger. Museet har en av Norges største samlinger av etter-reformatoriske kirkesaker og her finnes mange gjenstander relatert til død og begravelse. Den tidligste formidlingen av kirkekunsten på museet inkluderte en utendørs kirkegård med kors og gravsteiner samt en utstilling av gravminner. Da nye utstillingslokaler ble bygget på 1930-tallet, ble det laget en fast innendørs utstilling med navnet «Begravelse og kirkegård» som var knyttet til museets avdeling for kirkelig inventar. Utstillingen stod i nærmere 50 år og viste blant annet likkister, dødsmasker og gravplater.
- 1/1
Epitafiet (minnetavlen) fra Berg kirke, datert 1601, er bekostet av Dorthe Christensdatter til minne om henne selv, hennes barn og tre avdøde ektemenn.
På veggene i utstillingen «Norsk kirkekunst» henger det epitafier (minnetavler) fra 1600- og 1700-tallet som tydelig illustrerer dødens nære tilstedeværelse i folks liv. Epitafiene består gjerne av et religiøst maleri i kombinasjon med et familieportrett hvor både døde og levende er avbildet sammen. Disse bildene ble bekostet av bemidlede personer, men selv «i de beste familier» ser man hvor hardt spedbarnsdødeligheten kunne ramme. De døde barna, ofte flere i tallet, er fremstilt i bildets forgrunn, gjerne med et kors ved siden av.
Som en slags fotografisk versjon av de eldre epitafiene, møter vi også døden i museets fotosamling. Post mortem-fotografering, det å ta bilder av personer som nylig har avgått ved døden, var en vanlig praksis fra fotografiets barndom på 1800-tallet og fram til midten av forrige århundre. Profesjonelle fotografer påtok seg slike oppdrag som en del av virksomheten. På museet har vi for eksempel mange post mortem-fotografier tatt av fotograf Gustav Borgen (1865-1926). Fotografiene hadde en tydelig minnefunksjon. Etter hvert utviklet det seg en særegen estetikk rundt slike bilder. Blomsterdekorasjoner og andre symbolladede elementer sammen med fotografens fremstilling bidro til å skape et forskjønnet bilde av døden. En ikonografi som har nært slektskap til lignende motiver i malerkunsten. Skikken med å fotografere døde familiemedlemmer er ikke lenger så vanlig og formalisert, men man ser eksempler på at det fortsatt eksisterer i andre former. Det gjelder for eksempel foreldre som har mistet små barn og som har private bilder av den lille døde som et evig minne.
- 1/1
Pike stelt til begravelse, 1911. Post mortem-fotografier viser hvordan døde er pyntet med blomster og andre symboler knyttet til døden. Gustav Borgen / Norsk Folkemuseum.
- 1/1
Post mortem-fotografi fra forrige århundreskifte. Et farvel med en død slektning i hjemmet. Gustav Borgen / Norsk Folkemuseum.
Døden er i dag flyttet ut av den hjemlige sfære og inn i institusjonene. Fordi vi ikke lenger er vant til å se døde på likstrå, kan bilder av en død person i et stue- eller soveromsinteriør virke både fremmed og forskrekkende på oss. Gjennom de intime dødsportrettene, som post mortem-fotografiene kan omtales som, konfronteres vi med våre egne tanker, forestillinger og frykt omkring døden.
Det er viktig å formidle også de delene av samlingen som tar opp vanskelig og tabubelagt tematikk. Dette må selvsagt gjøres på bakgrunn av etiske og juridiske vurderinger. Noe er uproblematisk. I andre tilfeller er klausulering av et materiale riktig og nødvendig. Når museet nå publiserer en rekke post mortem-fotografier av fotograf Gustav Borgen fra forrige århundreskifte på DigitaltMuseum, bidrar det til å tilgjengeliggjøre interessante kilder både til forskning og personlige refleksjoner omkring vårt forhold til døden.