Bygdøy - Drømmen om Arkadia

Bygdøy betyr den bebygde øya – og i eldre tid var Bygdøy en øy og den eneste øya i indre Oslofjord som var bebygd. Fra 1147 tilhørte Bygdøy cistercienserklosteret på Hovedøya. Ved et makeskifte overtok Kong Håkon V Bygdøy, som han i 1305 ga som morgengave til sin dronning, Euphemia. Datteren deres, Ingebjørg, ga Bygdøy tilbake til klosteret. Etter reformasjonen i 1536 ble Bygdøy igjen krongods, underlagt Akershus festning som ladegård, og fikk derfor navnet Ladegaardsøen som den beholdt fram til 1877.

Selv om det lenge har vært mange som har bodd på Bygdøy, er kanskje halvøya i dag først og fremst et fritidslandskap. Helt siden Christian IV i ca. 1603 anla en liten jakthytte her, har Bygdøy vært en landlig idyll, som først konge og senere folk flest har søkt til for å slippe ut av byen. Kong Christians jakthytte ble til Kongsgården som i store trekk fikk sitt nåværende utseende ved midten av 1700-årene. Byggingen av det lille, nygotiske lystslottet Oscarshall i 1852 forsterker Bygdøys status som Kongens øy, likeså anlegget av “Kong Oscar II’s Samlinger” - forløperen til Folkemuseet.
Fra slutten av 1700-årene og utover på 1800-tallet ble det anlagt en rekke private løkker på Bygdøy. Navn som Henningslyst, Karenslyst og Christiansro tyder på at disse løkke­bebyggelsene var vel så mye til glede som til nytte. Fra midten av 1800-tallet ble Bygdøy i større og større grad et fritidsområde for allmennheten. Dette ga seg uttrykk i at det ble etablert serveringssteder, bad, sportsanlegg og – museer

Det historiske Arkadia var et landskap på Peloponnes i Hellas. I antikken var arkadierne gjetere, bønder og jegere som nok ble sett ned på av de sofistikerte borgerne i bystater som Athen og Korinth. Arkadia skal ikke ha vært et idyllisk land, men et fattig og vilt område med barskere klima enn andre strøk i Hellas. 

Det er i renessansen Arkadia blir symbolet på det fredelige idealsamfunnet, og ikke minst i rokokko-tiden framstilles Arkadia som et yndig land, gjennomsust av milde vestavinder. En forestilte seg at landet var bebodd av hyrder og hyrdinner som ikke gjorde annet enn å passe hjorden sin og hviske ømme kjærlighetsord til hverandre, mens de hvilte i skyggen av et tre ved bredden av en klar kilde, eller danset grasiøst til fløytetoner.

Svermingen for hyrder og hyrdinner kan føres tilbake til antikken og har gitt seg uttrykk i såvel diktningen som malerkunsten. Som opphavsmann til de første hyrdediktene regnes den greske dikteren Teokrit som levde i Syracus ca. 270 f.Kr. Hyrdediktningen ble ført videre av den romerske dikteren Vergil, og ble tatt opp igjen i renessansen av diktere som italienerne Jacopo Sannazaro som skrev hyrdefortellingen Arcadia i 1489 og engelsk­mannen Sir Philip Sidney som i 1590 utga hyrderomanen The Arcadia.

Drømmen om hyrdelivet har appellert til overkultiverte bymennesker med frynsete nerver som har søkt etter en verden av natur og uskyld hvor de kunne finne fred en stund. Men «hyrdene» er ikke virkelige gjetere i en barsk og farlig natur, men bymennesker, skjønn­ånder og sensible sjeler - på sommerferie.

Også i Norge har hyrdediktningen hatt sine utøvere. Christian Braunmann Tullins leilighets­dikt vant beundring for sin rokokko-eleganse og frivolitet hos 1700-tallets Christianiaborgerskap:

«Gementlig hver aften,
når fårene har ædt sig mæt,
forsamles vi hyrder på den grønne slet.
Vi lemmerne køle i skyggen af en lind og bøg;
Og Damon opmunterer os med uskyldig spøk.
Den byrde
En hyrde
Om dagen har, ved solens glød
Af svede
Af hede
Gjør denne aftenly så sød;
Helst når han får hvile i en hyrdinnes skød.»

Interessen for det idylliske landskapet finner vi for alvor fra begynnelsen av 1600-tallet. Ifølge kunsthistorikeren E. H. Gombrich var det den franske 1600-talls maleren Claude Lorrain som for alvor åpnet menneskenes øyne for naturens skjønnhet. Lorrains vakre drømme­landskap ble så normgivende at virkelige landskaps skjønnhet ble vurdert ut ifra hvor mye de lignet hans bilder. Og bildene hans viser nettopp den fredelige, pastorale naturen, gjerne med arkitektoniske minner fra en storslått fortid. I Lorrains samtidige, Nicolas Poussins malerier finner vi drømmen om en forgangen tids uskyld og verdighet, men også vemod som i «Et in Arcadia ego» (Også jeg var i Arkadia) malt i 1655.

Ca. 60 år senere maler rokokkomaleren Antoine Watteau bilder av lystige utflukter i eventyrlandskap hvor elegante og vakre hyrder og hyrdinner lever et liv omtrent som en sammenhengende menuett. Et godt eksempel er maleriet «Avreisen fra Kythera» fra 1717, som viser en rekke med elskende par som er i ferd med å forlate Afrodites øy. Watteaus «hyrder» er elegante herrer og damer som leker at de vender tilbake til naturen, men naturen er temmet og ufarlig. 

I italienske malerier fra 1700-årene finner vi igjen de arkadiske landskapene - yndefulle naturskildringer som danner rammen rundt hyrdeidyller. Slike landskaps­malerier finner vi også eksempler på i norsk malerkunst, som i Jacob Munchs og H.A. Grosch' utsmykninger til Paleét – bilder som i dag befinner seg på Bygdø kongsgård.

Men det er ikke bare i dikt og malerkunst mennesker har gjenskapt drømmen om Arkadia. Flukten ut av byen synes å være like gammel som byen selv. Både de romerske keiserne og renessansen handelsfyrster bygde seg villaer i trygg avstand fra byen. Det mest storslåtte av de romerske "landstedene" var keiser Hadrians villa ved Tivoli ca. 25 kilometer fra Roma – ikke en villa i moderne betydning, men en miniatyrverden med bekker og små fosser, søyleganger, blomsterhager med springvann og lunder og daler, befolket med skikkelser fra den olympiske gudeverden. Mest kjent av renessansens villaer er kanskje Villa Rotunda ved Vicenza tegnet av Andrea Palladio i 1550. Palladios villaer ble forbilder for 1700-tallets engelske «country houses» på samme måte som Lorrains malerier ble for­bilde for deres hageanlegg.

På 1600- og 1700-tallet bygde kongene ofte sine residensslott utenfor hovedstedene som f. eks. Louis XIVs Versailles og Frederik den stores Sanssouci. Disse praktslottene var kanskje like mye demonstrasjoner av makt og herlighet som arkadiske tilfluktssteder. Et mer slående eksempel på et kongelig Arkadia var Petit Trianon i parken utenfor Versailles – her lå til og med en liten pseudo-rustikk landsby hvor dronning Marie-Antoinette kunne leke hyrdinne. Kongelige arkadier må en ikke minst kunne kalle de mange jakt- og lyst­slottene – eremitasjene (av eremitt = eneboer) – som de europeiske fyrstene trakk seg tilbake til i sommermånedene. 

Det er de kongelige og de adeliges sommerresidensene som blir forbilde for de landstedene velstående byborgere bygger seg fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-åra. Selv om de først og fremst var gårdsbruk, og ikke fritids­boliger i moderne forstand, fungerte de likevel også som sommer­boliger og utfartssteder for eierne, og hadde klart rekreative funksjoner, slik som Bogstad for Peder Anker, Frogner for Bernt Anker og Ullevold for John Collett.

Hageanleggene rundt slottene var i mange tilfeller de første parkene hvor allmennheten hadde tilgang. På midten av 1700-tallet ble det vanlig i London å spasere eller ri i St. James Park og i Paris ble Tuileriene brukt på samme måte. I København var «Kongens Have» lenge den eneste offentlige parken. Kongens Have eller «Hans Majestets lysthave» lå utenfor den gamle byens volder. Her hadde Christian IV allerede i 1606 påbegynt sitt «nye lysthus» - Rosenborg Slot. 

Fra slutten av 1700-tallet blir skogturen en populær forlystelse for borgerne i de europeiske byene. Medbringende rikelig med mat og drikke dro Københavnborgerne til Dyrehaven ved det vakre jaktslottet «Eremitagen» nord for byen. Parisierne dro til Boulogneskogen - i følge den amerikanske forfatteren Mark Twain «et herlig, uendelig, vidunderlig stykke villmark skapt av menneskehånd». Christiania-borgerne kunne dra til Bygdøy.

Bygdøy ble Christianias og Oslos pastorale idyll - et tilfluktsted for konger og for menigmann. Her har noen bygd sine egne Arkadier; kongsgård og lystslott, løkker og villaer, fiskerhus og funksjonærboliger, mens andre har kommet på dagstur til Arkadia; til eventyraktige serverings­steder og forlystelsesanstalter og til sol og sommer på badestranda. Fra Christian VIs jaktutflukter til Olav Vs spaserturer, fra Straussermusikk og limonade-templer på Dronningbjerget til nakne kropper på Huk, går det en rød tråd, og det er drømmen om Arkadia.

Arkadia er et symbol på det naturlige og uskyldige, på det fredelige landskap uberørt av sivilisasjonens nedbrytende krefter. Det er et tilflukts­sted, en kontrast til byens tempo og grellhet. Men Arkadia har også en vemodig tone. Det er en lengten tilbake til en verden som aldri har eksistert - annet enn i drømmer. Paradoksalt nok er det framskrittstroen, moder­ni­seringen og storbyutviklingen som banet veien for drømmen om Arkadia.