Ein norsk heim i ei ny tid – 1905

Som kultur- og samfunnsinteresserte individer leser både Ole og Marie aviser, tidsskrifter og skjønnlitteratur. I tillegg til håndarbeid og pianospilling er dette aktiviteter som foregår i dagligstua. 

Stua skal være representativ samtidig som den er i daglig bruk. Den brukes både til familiesamvær og gjester. Rommet er møblert etter samtidens normer for en stue som skal dekke flere funksjoner. 

Mer velhavende middelklassefamilier hadde gjerne flere stuer til ulik bruk, som røkeværelse og damesalong. Hos Ødegaard er så vel røkebord som sybord plassert i samme stue, samt avishylle, piano og salongmøblement.

Ole og Maries engasjement og holdninger avspeiler seg tydelig i innredningen. Det er særlig i stua lærerfamilien viser sin entusiasme for det som samtiden betraktet som «det norske». Begeistring for den gamle bondekulturen i et stort veggteppe vevd med et modernisert mønster inspirert av bondens tepper og åklær, med innvevde initialer og årstallet 1899. To stoler med tidens rosemaling og en nipshylle i dragestil med pyntegjenstander underbygger også den nasjonale stilen. Som en særlig markering av de nasjonale strømningene i tiden troner det rene, norske flagget samt en liten byste av landsmålsfaderen og dikteren Ivar Aasen på pianoet. Over henger to bilder av jenter i nasjonaldrakt.

Salongmøblementet i sen dragestil er helt etter tidens smak og er plassert med sjeselongen inntil en vegg. Bord og stoler er midtstilt i rommet under parafinlampen med et lite bord inntil motstående vegg. Taklampen synliggjør også interessen for Norges middelalder, dekorert som den er med motiver fra portalen Hylestad stavkirke.

Spisestua i rommet ved siden av har et mer tradisjonelt preg. Med sin strenge, litt formelle innredning i mørkere farger er det først og fremst jugendstilens myke formspråk som knytter den til århundreskiftet. Vegguret i historismestil er et arvestykke og er ikke moderne som innredningen for øvrig. Det er først og fremst det turkisblå tapetet, med sine gule blomsterbuketter i utpregete jugendlinjer, som skaper det moderne helhetsinntrykket. Både spisestua og dagligstua hadde fått nye, moderne tapeter et par år tidligere.   

I et middelklassehjem som dette vil familien vanligvis innta alle måltider i spisestua. Samtidig skal rommet være presentabelt for gjester – for måltider i selskapelig samvær. Spisestuemøblementet som hører til i en slik stue, består etter konvensjonene av spisebord med stoler, buffé og anretningsbord. Det uttrekkbare spisebordet står midt på gulvet under taklampen, og stolene som er til overs når bordet er slått sammen, står stramt oppmarsjert langs veggene.

To fulle bokhyller markerer lærerparets akademiske tilknytning. Et innrammet fotografi av Eidsvollsbygningen på veggen viser engasjementet for Norge som egen nasjon. Skurd med dragestilmotiver på bokhylla og akantus på nipshylla viser begeistringen for den «nasjonale» stilen. Fargerike portierer med store, lett stiliserte kastanjeblader og blomster, i døråpningen mellom spisestua og dagligstua, er vevd etter mønstertegninger fra Husfliden i Kristiania i 1899. De gir klare assosiasjoner til Arts & Crafts-bevegelsen i England, som var det mer sobre utgangspunktet for jugendstilen. På bufféen og anretningsbordet ligger hvite duker med hardangersøm, mens spisebordet friskes opp av en knall lysegrønn bordduk med jugendmotiv. Selveste Henrik Ibsen hadde tilsvarende i sitt hjem i Arbins gate 1 – på motsatt side av Det kongelige slott.

Kjøkkenet har fått en ny, mer praktisk vedkomfyr – mindre, men mer effektiv enn den store, runde som sto i kjøkkenet opprinnelig. I tillegg er vedkomfyren supplert med en liten, frittstående parafinbrenner. Nå er det ikke lenger nødvendig å fyre opp hele vedkomfyren hvis man bare ønsker å koke kaffe – en behagelig investering særlig sommerstid.    

Utslagsvasken ble byttet ut rundt 1900, da vannlåsen hadde kommet på markedet og krevde større rørdimensjoner enn det forrige avløpet. Lukter og gasser fra de andre kjøkkenene i gården slår ikke lenger inn i leiligheten til familien Ødegaard, som det gjorde når alt var åpent til kloakken. Men nå kan de heller ikke lenger snakke med naboene mellom etasjene gjennom utslagsvasken, som tidligere ble kalt «telefonen»!

Selve overflatene på kjøkkenet har ikke familien prioritert å gjøre noe med, for det er vanlig skikk å pusse opp de offisielle rommene i leilighetene først. Familien Ødegaard beholdt fargene som de var i både kjøkken og pikeværelset da de flyttet inn rundt århundreskiftet. Disse rommene ble sist malt opp av de forrige beboerne i 1880, men i de samme opprinnelige fargetonene som da gården var ny i 1865. Kjøkkenet har hatt ulike okertoner, en alminnelig farge på denne tiden, og det rosa pikeværelset har vært oppmalt i samme fargeskala i flere tiår etter byggeåret.

Den forrige tjenestepiken må ha klaget over kuldetrekk, for i deler av veggene i pikeværelset er det satt opp smale, profilerte lister mellom bordene for å minske trekk fra veggene. Det lille rommet er ellers enkelt møblert, som det vanligvis var i pikeværelser. Med sin knapt tilmålte fritid hadde tjenestepiken heller ikke behov for større oppholdsrom. 

Det var vanlig at vertskapet holdt møblene til rommet, med unntak av kommoden, som hun brakte med selv når hun dro hjemmefra og gikk ut i tjeneste. En seng, et lite bord og en stol, vaskevannsstativ og kommode utgjør møbleringen. Slik det skulle være, er sengen dekket med sengeteppe, det er duk og løper på bord og kommode, samt fillerye på gulvet. Hun har til og med en liten vedfyrt etasjeovn å varme seg på.

Tidens moderne innredningsidealer kommer tydeligere til uttrykk i soverommet ved siden av, som er felles for foreldrene og det lille barnet, Anna. I dette rommet hører vi tydelig ekkoet av Ellen Keys formaninger om å slippe lyset inn og holde seg til det enkle framfor det overlessede. Familien har beholdt tapetet som ble satt opp av de forrige beboerne omkring 1880. Men dette gråhvite tapetet var fremdeles i salg på begynnelsen av 1900-tallet, og fru Ødegaard liker den klassiske sirupsnippformen med 1860-tallets moderne blåfarge.

Rommet har en begrenset fargeskala. Ekteparet sover i to hvitmalte enkeltsenger satt inntil hverandre, med tilhørende nattbord, vaskevanns­servant og speil. Hele møblementet er nytt, tilvirket etter møbeltegninger utgitt av Den Norske Husflidsforening i 1905. 

Den eldre kommoden under speilet er malt i lik farge, benhvit, for å passe inn med resten av møblementet. Et stort, hvitt, håndstrikket sengeteppe, vevde sengeforleggere og hvitbroderte løpere og småduker på alle bordmøbler er slik det skulle være. Inspirasjonen fra Key er tydelig: Det ekte håndverket er å foretrekke framfor industriell massefremstilling.

Den mørkbeisede barnesengen er eldre og arvet, for barnesenger hørte ikke med til soveromsmøblementer. Men ved siden av står den enkle munkestolen fra 1890-årene. Med sine gilde farger ble den akseptert innenfor de nye hjemidealene.

Tiden rundt forrige århundreskifte innebar et endret syn på barn. Ellen Key argumenterer for eksempel sterkt for å liberalisere oppdragelsen i sitt mest berømte verk, Barnets århundrade, i to bind fra 1900.