En småborgerlig bastion

  • Bildet på toppen: Spisestuen hos de to frøknene Frisak i Gjørstads gate 2 ved Majorstuen i Oslo, fotografert i 1951. Dette var et typisk småborgelig interiør, med vekt på tradisjon og dannelse og på å gi et respektabelt inntrykk. Det kunne like gjerne vært i Wessels gate 15.
    1/1
    Bildet på toppen: Spisestuen hos de to frøknene Frisak i Gjørstads gate 2 ved Majorstuen i Oslo, fotografert i 1951. Dette var et typisk småborgelig interiør, med vekt på tradisjon og dannelse og på å gi et respektabelt inntrykk. Det kunne like gjerne vært i Wessels gate 15. Ukjent fotograf. / Norsk Folkemuseum.

Middelklasse og småborgerskap

  • En borgerlig familie
    Tre generasjoner av en borgerlig familie i fotografens atelier, Oslo 1890-tallet. Ukjent fotograf. / Norsk Folkemuseum

Med klasse menes en befolkningsgruppe som kan defineres dels ut fra et likt forhold til økonomiske produksjonsmidler, dels ut fra sammenfallende levekår og et kulturelt fellesskap som skiller den fra andre klasser.

I første halvdel av det 20. århundre var middelklassen en sammensatt og vanskelig definerbar del av befolkningen, hvis forskjellige grupperinger kan karakteriseres ut fra kulturell og økonomisk kapital, og ut fra graden av sosial prestisje og av selvstendighet.

Den «moderne» middelklassen omfattet yrkesgrupper med sosial prestisje: leger, jurister, andre akademikere og høyere tjenestemenn. Småborgerskapet hadde mindre prestisje, men større grad av selvstendighet. Det siste gjaldt særlig butikkeiere og håndverkere med eget verksted, men ikke funksjonærer.

Småborgerne kunne ha ambisjoner om å tilhøre storborgerskapet, men manglet tilstrekkelig økonomisk eller kulturell kapital. De kunne stå arbeiderklassen nær i økonomisk evne, men la vekt på å markere et tydelig skille fra den. Kulturelt kunne de stå med et ben plassert i arbeiderklassekulturen og et ben i den borgerlige. Både kulturelt og politisk var de, i motsetning til den «moderne» middelklassen, ofte et konservativt element i samfunnet.

Klassereisen

  • Ung mann ved Wessels gate 15
    Per Aaseth (født 1904) utenfor hovedinngangen tilWessels gate 15, ca. 1920. Han bodde da sammen med sin mor, Kaspara Olsen, i annen etasje i hovedoppgangen. Ukjent fotograf. / Norsk Folkemuseum.

Å ta steget opp fra arbeiderklasse til middelklasse var ikke lett. Arbeidsfolk med sosiale ambisjoner måtte passere en grense som var en kulturell kontrollpost, mer enn en økonomisk terskel. Dette var vanskelig i første generasjon, men lot seg gjøre i annen. Å satse på barnas utdannelse, var et viktig virkemiddel.

I tiårene før og etter 1900 var Meyerløkka en småborgerlig bastion, riktignok med innslag av arbeidsfolk, men med bare få representanter for øvre middelklasse. Enkefruene var tallrike,o g ellers fantes håndverkere, mange funksjonærer og flere kjøpmenn, men nokså få akademikere.

For noen beboere var Wessels gate 15 et stoppested på en klassereise, enten som en mellomstasjon på veien oppover en sosial stige, eller som en endeholdeplass på veien ned.

Oppgangene i Wessels gate 15 var forskjellige, både bygningsteknisk og med hensyn til materialbruk og leilighetenes planløsning. Hjørneleilighetene var flottest og størst (ca. 120m2), leiligheten i første etasje mot portrommet minst (ca. 50m2). De øvrige leilighetene var like i areal (ca. 80m2), men svært forskjellig organisert. Leilighetene i hovedoppgangen lå langs en gang, med to rom (dagligstue og spisestue) mot gata, med soverom, kjøkken og pikeværelse mot gården, og med bakdør mot kjøkkentrappa. Disse leilighetene ga mulighet for en borgerlig boskikk med et skille mellom en representativ sone på den ene siden av gangen (mot gata), og en privat sone bak. Dette var ikke mulig i leilighetene i portoppgangen. Disse hadde verken egen gang eller kjøkkenutgang. De hadde derimot tre innganger fra samme trapperepos – praktisk hvis man hadde losjerende.

  • Wessels gate 15. Byggemelding.
    1/1
    Utkast til fasade for Wessels gate 15, fra byggemelding 1865.Tegningen viser at byggherren hadde ambisjoner om å oppføre en langt mer påkostet fasade enn den som i virkeligheten ble realisert. Kanskje avspeiler dette hans ønske om å bygge en leiegård for «pene mennesker».

Beboerne i hovedoppgangen kunne se seg selv som kondisjonerte, men selv om det var en viss sosial avstand mellom oppgangene, var det ikke et markert klasseskille. I den «fine» oppgangen bodde butikkinnehavere og byggmestere, i den mindre «fine» håndverkere som skreddere, børsemakere og salmakere, men også f.eks. bokholdere og agenter. De fleste som bodde i gården tilhørte småborgerskapet. Noen av beboerne i portoppgangen sto arbeiderklassen nærmere, mens beboerne i hovedoppgangen kanskje i større grad hadde borgerlige ambisjoner.