Erotisk naturpatriotisme

Debatten om hva som er norsk kultur er en gjenganger i norske medier.

Denne gangen ble debatten trukket i gang av journalist Jon Hustad og Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde. I slike debatter blir gjerne et journalistisk hovedspor spørsmålet om hva som er mest norsk. Aftenposten har loddet stemningen blant sine lesere og kommet frem til at det «norskeste av det norske» (avisens overskrift) er den norske naturfølelsen, med dens dyrking av hytteliv, friluftsliv og «uberørt» natur (Aftenposten 13.01.13). Noen dager tidligere kastet Nina Witoszek seg inn i debatten med en kronikk i samme avis der hun summerte nordmenns kultur i 10 punkter, hvor hun på 9de plass satte en «erotisk naturpatriotisme - som jeg aldri har sett maken til» (Aftenposten 11.01.13).

Denne erotiske naturpatriotismen er ikke særlig gammel av dato, den er i hovedsak utformet rundt forrige århundreskiftet og gjennom de første tiårene av det 20de århundre. Da ble skigåing som allmenn fritidssyssel, påsketurene, manien for egen hytte, og kort sagt den «erotiske naturpatriotismen» grunnlagt med mer eller mindre varige ritualer. Den norske naturdyrkingen rundt 1900 næret seg også på vitalismen som en bred internasjonal idéstrømning med brodd mot vitenskapens rasjonalisme. Fritjof Nansen og andre polarhelter var den gang viktige forbilder, men samtiden gikk ofte rett på sak: Vinteren var den egentlige norske sommer, da livnet nordmannen til, om vinteren blir nordmenn «…desto livligere, bævægerligere. Da tindrer det glød i øiet, da banker hjerteblodet med rund puls», som det lød i en innledning til fotografen Wilses utgivelse Norske Vinterbilleder 1907.

  • Kolorert postkort
    1/1
    Kolorert postkort fra rundt 1910-20 med skispor, høyfjell, nedsnødd hytte, deilig erotisk med sine nennsomt pålagte farger.

En av de viktige kildene til dette skiftet eller snarere tillegget til bondens mer nøkterne og nyttepregede natursyn, er norske fotografisamlinger, ikke minst Norsk Folkemuseums fotosamling etter den en gang så kjente fotografen Anders Beer Wilse. Wilse var en innovatør i norsk fotografi, og en av de som omformet norsk turistfotografi fra landskapsbeskrivelser og fremstilling av kjente prospekter – til et naturfotografi som med vitalismens intensitet forsøkte å lodde dybden i naturen med kamera. Lær å se, skrev Wilse i 1914, og beskrev hvordan den beste konfirmantgaven til en gutt(!) ville være et kamera, som kunne lære guttene å åpne øynene for det vakre i naturen, se de uanselige detaljene gjennom kamera, se naturen fotografisk, ja, nesten et pornografisk blikk, som i en «erotisk naturpatriotisme».

Resultatet var et fotografi som brøt med det fotografiske landskapsprospektest beskrivelse av de utsikter som turisten ville se. Det nye naturfotografi forsøkte tidvis på nesten mystisk insisterende vis forsøkte å fremmane opplevelsen av og møtet med naturen som et levende vesen, et sted i skjæringspunktet mellom nordiske stemninger som ettertiden gjerne oppfatter som kitsch, og en naturfinstemthet som gjorde nordmannen til naturmystiker. «Erotisk naturpatriotisme» har naturligvis mange uttrykk, noen eksplisitte som nakne og solbadende mennesker, men de mest inderlige er på mange måter periodens utallige fotografiske naturkontemplasjoner. Witoszeks kraftformulering forener kjønnsdrift, natur og nasjonalisme. Jeg gjetter på at kraftuttrykket reflekterer hennes første møte med nordmenns forhold til vinter, snø og skigåing. Det kan også sees som den siviliserte kulturforskeren og sentraleuropeerens (Witoszek er polsk) forsøk på å lodde den følelsesmessige dybden i motiver som dette kolorerte postkortet fra Wilse med tittelen: Norge. Fjellstemning ved hytta. Senere skrev Witoszek boka Norske naturmytologier i et forsøk på å forstå hvordan nordmenn kunne bygge en moderne selvforståelse med noe så tilsynelatende bakvendt som naturen som referanse- og fortolkningsramme.