- 1/1
Stua i «Et pakistansk hjem i Norge – 2002» i OBOS-gården – Wessels gate 15. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Leiligheten er innredet for et ektepar med to tenåringsdøtre. Den består av soverom, stue, jentenes rom, entré, bad og kjøkken.
Stua
Stua, som er det sentrale rommet i leiligheten, er utstyrt med salongbord, sofa og en matchende lenestol. Sofaen og stolen har brunlasert treverk og «gammelrosa» velurtrekk. Fruen i huset foretrakk på dette tidspunktet velur, selv om mange i miljøet nok synes at skinnmøbler er finere. På sofa- og stolryggene henger antimakassarer – små broderte tekstiler, som kom på mote i Europa i viktoriatiden. De skulle opprinnelig beskytte møblene mot fet hårolje (makassarolje). Engelskmennene brakte denne moten til India, og fra Pakistan er den ført tilbake til Europa.
Til høyre i stua er det plassert en veggseksjon med vitrineskap. Her er det utstilt en rekke pyntegjenstander og familiebilder – et russebilde, et brudebilde og bilder av andre familiemedlemmer. Over seksjonen henger et stort bilde av et fossefall kjøpt på Hadi City på Grønland. Det elektriske bildet har innebygd lys, og «vannet» renner i fossen. Mellom sofaen og seksjonen står en stor stålampe med tre forgylte skjermer formet som store blomster. Nederste del av lampestangen er dekket med kunstige blomster i potter. Lampa er kjøpt i butikken Mayooras Traders på Grønland i Oslo. I vinduene står flere vaser med fargerike, kunstige blomster. I hjørnet mellom lenestolen og sofaen er det et lite bord med en stor bærbar CD-spiller på, dandert med mange kosedyr og en CD-søyle fra Nille ved siden av. I motsatt hjørne står TV-bordet med TV og VHS-spiller. En populær indisk Bollywood-film, som jentene har sett utallige ganger tidligere, spilles høyt på TV-en. På motsatt side av stua henger et stort speil, som dekker nesten hele veggen.
Et iøynefallende innslag i stua er takvifta med lampekupler. Den er et vanlig innslag hos mange norsk-pakistanere. Trolig er takviftas popularitet en overføring fra Pakistan, der slike vifter har høystatuspreg, noe som trolig går tilbake til innredningen hos den britiske herskerklassen i kolonitiden. Takvifta med lampekupler forekom også i mange norske hjem på 1970- og 1980-tallet, men er sjelden sett før og etter.
Tekstilene – gardiner og portierer – er også en viktig del av innredningen i stua. Dørene til jenterommet og soverommet har begge portierer i samme stoff som gardinene i stua, og gardinene har mellomgardiner for å hindre innsyn utenfra. Gulvet er belagt med et godt og varmt blåmønstret vegg-til-vegg-teppe fra Interiørland. Over lenestolen henger det et veggteppe med bilde av moskeen i Mekka med Kaba, islams største helligdom, som alle muslimer skal vende seg mot i bønn fem ganger i døgnet. Dette er en svært viktig symbolgjenstand i pakistanske hjem og er plassert mot Mekka. Teppet er innkjøpt i Lahore i Pakistan. Også lampene som henger på hver side av teppet er fra Lahore.
Soverommet
Soverommet innenfor stua er dominert av en stor dobbeltseng kjøpt hos Krosby Møbler i Møllergata. Senga er en luksuriøs modell i høyglanset, imitert nøttetre, med lampetter, speil og gull-lister og innebygd klokke, radio og kassettspiller. Den er utstyrt med sengeteppe med pyntesløyfer og puter i matchende silkestoff, kjøpt på Hadi City. Det er hevdet at «alle pakistanere i Oslo ønsker seg en slik seng!» Møbelhandleren kunne bekrefte at modellen var svært populær, både hos pakistanere og andre innvandrere.
På det ene nattbordet står en moskéklokke og på det andre en pynteboks for papirlommetørklær – karakteristisk med sine sterke farger og forgylt dekor i «rokokkostil». Det er imidlertid ikke noe spesielt pakistansk med disse gjenstandene. De er vanlig over hele den muslimske verden. Begge er for øvrig laget i Kina.
Også på soverommet er det et heldekkende vegg-til-vegg-teppe og på veggene et lyst, glanset tapet. I taket henger en stor prismekrone, og på hver side av vinduet henger noen mindre prismelampetter, alle kjøpt på Grønland. Bønneteppet ligger sammenrullet – men klart til bruk. Det er innkjøpt under en pilegrimsreise til Mekka. Det er vanlig å kjøpe slike tepper når en er i den hellige byen og etterpå bruke dem som gaver til slekt og venner.
Jenterommet
Det største møbelet i jenterommet er en dobbeltseng av furu med sengeteppe kjøpt i Pakistan. Ved siden av senga står en kommode kjøpt på Jysk og et Robin arbeidsbord fra IKEA. På kommoden ligger det smykker og sminkesaker – ikke minst en tube med hudblekekrem. «En sånn har alle pakistanske jenter i Norge», fikk museet vite. På arbeidsbordet er PC-en plassert. Den viser glimt av Pakin.no, et nettsted for norsk-pakistansk ungdom. Et stort skap rommer sengetøyet til jentene. Silkemaleriet over senga har den islamske trosbekjennelsen i arbabisk kalligrafi. Slike tavler med Guds navn henger i alle rom i hjemmet, «for da våker Gud over alle som er i rommet».
Kjøkkenet
Kjøkkenet er trangt og skilt fra entreen med portierer, men det er plass til et stort kjøleskap, komfyr og mikrobølgeovn. Hvitevarene er alle fra 1970- og 1980-årene. Men det mest iøynefallende på det lille kjøkkenet er kanskje den store fryseboksen, som også fungerer som kjøkkenbenk og bord. Den er dekket med en liten smårutet voksduk, og maten er snart klar til servering. Fryseren beskrives som uunnværlig i de fleste pakistanske hjem og vitner om både nøysomhet og viktigheten av at familien samles om måltidene.
-
Stua hos familien Ullah på Tøyen, 2002. Bildet ble tatt i forbindelse med feltarbeidet til "Et pakistansk hjem i Norge – 2002". Familien har bodd i leiligheten siden 1970-tallet, og alle de fem barna vokste opp der. Hjemmet deres dannet utgangspunktet for innredningen av den pakistanske leiligheten i Wessels gate 15, uten å bli direkte kopiert. Leif Pareli | Norsk Folkemuseum
Familien Ullah
Innredningen av denne leilighetene er gjort i samarbeid med den pakistansk-norske familien Ullah bosatt på Tøyen i Oslo – først og fremst datteren Zubi (født 1979). Konstruksjonen er basert på dokumentasjon av familiens hjem, samt på intervju og «samshopping» med familien. Dette er også supplert med dokumentasjon av flere hjem.
Familien består av foreldre, tre døtre og en sønn. I 2002 bodde de i en treroms leilighet i en leiegård fra slutten av 1800-tallet på Tøyen i Oslo. Både i størrelse og standard, men ikke planløsning, ligner den mye på tilsvarende leiligheter i Wessels gate 15. Familien har bodd i gården på Tøyen siden søttitallet, og alle barna vokste opp der. I 2002 hadde den eldste datteren giftet seg og flyttet ut. Hjemmet deres ble brukt som forbilde for innredningen på Norsk Folkemuseum, men ikke kopiert. Resultatet gir et bilde av hvordan én norsk-pakistansk familie kunne bo i 2002, uten at den på noen måter viser hvordan alle har det i hjemmene sine.
Familien var ikke tilfeldig valgt. De hadde åpnet hjemmet sitt for dokumentasjon tidligere. I 1998 deltok de i prosjektet Bo i lag, i går og i dag, som dokumenterte livet i et flerkulturelt borettslag i bygården de bodde i.
I 2002 åpnet de hjemmet sitt igjen. Datteren Zubi ble bindeledd til de andre familiemedlemmene og deltok sammen med moren sin med å gi den informasjonen som trengtes for å gjennomføre prosjektet. Norsk Folkemuseum fikk etter hvert et godt og nært forhold til familien, som var svært behjelpelig med å gi adgang til hjemmet sitt. Alle rommene ble grundig fotografert og valgene de hadde tatt med hensyn til innredning dokumentert. Som sammenligningsgrunnlag besøkte museet også flere andre norsk-pakistanske familier og dokumenterte hjemmene deres.
Etter hvert startet arbeidet med å finne gjenstander. Museet kunne selvsagt ikke overta alle møblene familien hadde, men gjorde en avtale med dem om at de skulle ta kontakt når de skulle anskaffe nye ting – så kunne museet overta det som skulle kastes. Noen gjenstander ble gitt til museet som gave, men svært mye ble anskaffet sammen med mor og datter på felles innkjøpsrunder i bruktbutikker og forretninger de selv vanligvis handlet i på Grønland og andre steder. Begrepet «samshopping» ble innført som navn på en ny metode – shopping sammen familien eller ut fra samtaler med dem om hva de selv ville valgt å kjøpe. Innsamlingen av gjenstander var hele tiden i samråd med familien. De valgte både vegg-til-vegg-tepper, tapeter og gardiner som lå nært opp til sine egne, og noen småting ble også anskaffet på reiser til Pakistan. Alt av gjenstander, overflater og tekstil samt plasseringen av dem i leiligheten, ble godkjent av Zubi og moren hennes.
Museet ønsket først og fremst å konstruere et hjem som lå nært opp til virkeligheten, men uten å formidle den konkrete historien til nettopp denne familien. Leiligheten i annen etasje i portromsoppgangen i Wessels gate 15 består av tre rom, samt kjøkken, bad og entré. Fra entreen er det dører inn til kjøkkenet, badet og «jenterommet». Fra jenterommet kommer en inn i stua, og der er det igjen dør inn til foreldrenes soverom. Dette er hjemmet til et ektepar med to tenåringsdøtre, noe forskjellig fra familien Ullah.
- 1/1
Konservatorene Leif Pareli og Birte Sandvik på handletur sammen med Zubi Ullah (midt i bildet) Ukjent fotograf | Norsk Folkemuseum
