Familien i 1956

Høsten 1945 kom Ole, Elvira og datteren Else, tilbake til brannruinene i Olderfjord. Husene og dyra på gården var borte. De bygde seg en enkel, midlertidig bolig, et provisorium, på eiendommen, samt en fjøsgamme.

I 1948 startet det tidkrevende arbeidet med å fylle ut søknad til den nyopprettede Den Norske Stats Husbank om lån til nytt bolighus og fjøs. Tegningene var laget av arkitekt Leif Pedersen i Hammerfest, og etter en lang prosess ble lånet innvilget og familien kom i gang med å bygge bolighuset i 1950. Huset – halvannen etasje med en grunnflate på 58 m2 – ble satt opp på samme tomt som det nedbrente huset, men nærmere veien. Det sto ferdig i 1951, fjøset noen år senere.

Det nye fjøset rommet 20 sauer, som Elvira hadde ansvaret for. Sauene ga ull, og Elvira hadde stor tekstilproduksjon på gården – med karding, spinning, farging av garn, veving, strikking og hekling. Elvira var læstadianer og deltok på de fleste religiøse møtene i bygda. Ole jobbet som før med gårdsbruket, fiske og fangst, og var i tillegg blitt veioppsynsmann og skytebas i veivesenet. Han var også en dyktig smed, og hadde egen smie på eiendommen.

Else giftet seg i 1952 med Herman Arntzen, født 1932 i Målselv i Troms. Herman fikk jobb på Russenes brygge og hjalp til med lasting og lossing. Han jobbet også på båten «Tanahorn» som fraktet passasjerer mellom Russenes, Honningsvåg og Nordkapp.

I 1952 ble sønnen Arnfinn født – i det nye huset. Tre generasjoner bodde nå under samme tak. Else, Herman og lille Arnfinn bodde på to rom i andre etasje, mens Ole og Elvira brukte det tredje rommet som soverom. De hadde fått innlagt vann med pumpe fra egen brønn. Det var ikke bad, som oppført i byggetegningene, men i stedet sauna i kjelleren. I 1956 kom elektrisiteten til Olderfjord, og huset fikk strøm.