Fest uten fyll ...

Ordtaket: «Fest uten fyll er kunstig moro!», uttrykker at alkohol er en nødvendig del av en hver fest, og at en fest uten alkohol ikke er mulig. Er dette et uttrykk for det norske drikke­mønsteret?

En vanlig oppfattelse har vært at Ola Nordmann ikke nødvendigvis drikker mye, men at han drikker konsentrert. Helgefylla er et begrep her i landet. Ola Nordmann drikker ikke i arbeidstida, lite i løpet av uka, men han drikker seg full i helga. Dette drikkemønsteret stemmer godt overens med det som var skikken i det vi gjerne kaller «det gamle bondesamfunnet». Eldre beretninger er samstemt om at folk levde nøkternt til hverdags og i liten grad hadde sterke drikker i huset, unntatt til store fester, da de tok sin monn igjen.

  • Avfotografering av akvarell av Flintoe
    1/1
    Fra en av Christianias forsteder. J. Flintoe

Helt fra før-kristen tid har alkohol, i form av øl, stått sentralt i all høytidsfeiring i Norge. Det er ingen tilfeldighet at det fra gammelt het å drikke jul. I det gamle bondesamfunnet ble både begynnelsen og slutten på livet markert med øl – barnsøl og gravøl – og folk brygget øl til jul og. Ølet sto sentralt i markeringen av alle årets og livets høytider.

Det var ikke bare viktig å drikke i et gjestebud, det var viktig å drikke seg full! Det var viktig at ølet som ble servert var sterkt. Om gjestene i gjestebudet ikke ble fulle gikk verten rundt så bedrøvet som om gården hans var brent ned, skriver presten Willie fra Seljord i 1786. Mange gjorde seg derfor fullere enn de var for å glede verten og vise at de var skikkelige folk. De tradisjonelle holdningene til alkoholbruk i Norge har altså vært at alkohol hører sammen med festen – drikke gjør en når mange er sammen, og da skal man drikke seg full! Det er først når en drikker alene at det er fare på ferde.

Det norske drikkemønsteret har likevel endret seg over tid. På begynnelsen av 1800-tallet økte forbruket av brennevin til fortrenging av det tradisjonelle ølet, i 1840-årene ble det fabrikkproduserte undergjærete ølet introdusert. Det økende alkoholkonsumet fra midten av 1800-tallet vakte bekymring, og i siste halvdel av dette århundre vokste avholdsbevegelsen fram og kjempet gjennom en mer restriktiv alkoholpolitikk som kulminerte med Forbudstida 1916-27. I 1923 ble hetvin lovlig igjen og svært populært – gjerne sammen med eksportøl (en «porsjon»). I tiårene etter 2. verdenskrig skjedde det en gradvis endring fra brennevin- mot øldrikking, og i de siste 40 årene har vin blitt mer og mer vanlig. Samtidig har landets alkoholpolitikk blitt mindre restriktiv i de senere årene.

Som en motsetning til det tradisjonelle drikkemønsteret har det i de senere tiårene vokst fram en ny urban-kontinental alkoholideologi: Det er helgefylla som er farlig!

Et par glass vin til maten – en drink på ettermiddagen – det er sosialt akseptabelt. Men hva som er farlig og hva som er akseptabelt er ikke først og fremst et medisinsk, men i stor grad et kulturelt spørsmål. Skadevirkninger knyttet til alkoholkonsum er også store i land med mindre restriksjoner og større grad av sosial aksept for daglig drikking enn i Norge. Det er sammenheng mellom tilgang på alkohol, bruk av alkohol, alkoholmisbruk og medisinske og sosiale skader ­forårsaket av alkohol. Likevel har vi opplevd i Norge, i måteholdets navn, en ideologisk kamp for at vi må drikke mer «kultivert» – som folk ute i Europa. Det kan diskuteres om en «kultivert», europeisk drikkeskikk er mindre skadelig enn den gamle fylla. Men det er en markering av kulturell kompetanse som hevder å være det tradisjonelle, folkelige drikkemønsteret overlegent.

En viktig side ved drikkeskikkene er at de er symboler på fellesskap, men en like viktig side er at de markerer forskjeller. Alkoholen og rusens symbolverdi gir seg uttrykk i de alkoholholdige drikkene og drikkeskikkenes viktige rolle som sosial distinksjonsmarkør: Sosial posisjon og kulturell kompetanse uttrykkes gjennom hva du drikker, når du drikker og hvem du drikker med.