Finnmark før 2. verdenskrig

Porsanger kan beskrives som et Finnmark i miniatyr. Her er fjell og vidde, fjorder, elver og fiskevann som samer, kvener og nordmenn har livnært seg av i uminnelige tider. I 1930 besto befolkningen i Porsanger av 1019 samer, 740 kvener og 664 nordmenn. 

I Porsanger, som i andre deler av Finnmark, fantes fra gammelt av den viktige samarbeidsformen verdde – på samisk kalt verddevuohta, som betyr venn eller gjestevenn. Dette var et viktig samarbeid mellom fastboende og reindriftsamer som styrket de fastboendes kombinasjonsnæring. En forutsetning var at de kunne snakke samisk eller kvensk sammen. De fastboende skaffet husrom og transport med hest eller båt under flyttingene. Det ble byttet husflidsprodukter og råvarer, som fisk og kjøtt, mot reinprodukter. Det var også vanlig at fastboende hadde reinsdyr i flokken til sin verdde-familie. Verdde-forholdet gikk i arv fra generasjon til generasjon. Med moderniseringen i etterkrigstiden forsvant mye av verdde-ordningen, men tradisjonen finnes fortsatt.

Livene til porsangerfolk var ikke bare basert på naturalhusholdning. Mange småbruk hadde egen smie hvor mennene laget det de trengte av utstyr, og smedarbeid var også en viktig inntektskilde for mange. Før Statens vegvesen startet sin virksomhet i Finnmark i 1914, fantes det bare lokale småveier. På 1930-tallet startet byggingen av riksvei 50 gjennom fylket. Mange menn fikk sesongarbeid med veibygging. Også etter krigen var Statens vegvesen og Telegrafverket viktige arbeidsgivere under gjenreisningen.

Det store Bossekopmarkedet i Alta var lenge ett av flere viktige kulturelle møtested på Nordkalotten. Her møttes samer, kvener og nordmenn, russere, svensker og finner to ganger i året. Her solgte og byttet de reinskinn, kjøtt og fisk, smedarbeid, grener og strikkevarer som porsangervotter, og andre varer som smør, mel, salt og tobakk.

Finnmarks historie – sett ovenfra og utenfra – synes i liten grad å ha handlet om menneskene som har bodd der, men om rett til skattlegging og om handelsprivilegier.

Det har handlet om:

•  Strid mellom Danmark-Norge, Sverige og Russland om grenser og rett til skattlegging av samene i innlandsområdene. Ikke sjelden ble de samme folkene skattlagt både to og tre ganger. Grensen mot Sverige med Finland ble først fastlagt i 1751, da Kautokeino og Karasjok ble innlemmet i Danmark–Norge, og grensen mot Russland i 1826. 
• Konkurranse gjennom mange hundre år mellom borgere i Bergen, Trondheim og København om privilegium til å drive handel. Fra 1700-tallet tok også pomorene, russiske handelsmenn, del i handelen på Nord-Norge. Allerede fra 1100-tallet ble Finnmark og resten av Nord-Norge en viktig leverandør av fisk til et europeisk marked. Samtidig hadde det nordlige Norge behov for å importere korn fra sør eller fra øst. 

På slutten av 1700-tallet arbeidet det dansk-norske embetsverket for å utvikle jordbruket i Finnmark. Dette kom i konflikt med den tradisjonelle samiske måten å utnytte naturressursene på, mens kjøpmennene fryktet at det skulle bli levert mindre fisk. 

På begynnelsen av 1800-tallet ble Finnmark, som resten av Norge, rammet av uår og krig. Under Napoleonskrigene (1800–1815) var Danmark-Norge alliert med Frankrike og britiske krigsskip blokkerte kysten. I 1809 ble Hammerfest – som hadde bystatus siden 1789 – angrepet og plyndret av britene.

I Finnmark var tiden fra midten av 1800-tallet fram til 2. verdenskrig full av motsetninger – vekst og krise, innvandring og utvandring. Endringene i samfunnet satte naturalhusholdning og byttehandeløkonomi under press, samtidig som den tradisjonelle livsformen, med vekt på fiske kombinert med jordbruk, bare langsomt endret seg. Oppkjøp, bearbeiding og omsetning av fisk ble endret og dampskip og telegraf bedret kommunikasjonen.

I tillegg til drift av kobberverket i Kåfjord i Alta, etablert i 1826 og i sin tid den største industribedrift på Nordkalotten, var ishavsfangst en ny næring som fikk betydning på 1800-tallet. 

Begynnelsen av 1800-tallet var preget av befolkningsvekst, blant annet på grunn av innvandring fra Finland og fra dalstrøk i Sør-Norge. Den største innvandringen var knyttet til kobberverket, men også jordbrukere utenfra slo seg ned i Finnmark og dyrket nytt land. Myndighetene ønsket å kolonisere og fornorske Finnmark. Dette hadde sammenheng både med generell norsk nasjonalisme og datidens frykt for russisk ekspansjon.

Utvandring til Amerika begynte senere i Finnmark enn sørpå, og var særlig sterk i 1870- og 1880-årene. Årsaken var befolkningsvekst og press på ressurser, særlig på dyrkbar jord. I 1870-årene var det dessuten dårlige tider for fiskeomsetning, og nedgang i gruvedriften.

De første fire tiårene på 1900-tallet var preget av krise og av politisk radikalisering. Det var fortsatt fiske og jordbruk som sysselsatte de fleste i Finnmark. I små fiskevær med dårlige havneforhold var det fremdeles nordlandsbåten og spissbåten som ble rodd og seilt. Fiskebåter med dekk og motor ble vanlig fra 1920-tallet, og det ble nødvendig med sikrere havner.

Gammer og sveitserhus

Bebyggelsen i Finnmark før nedbrenningen var variert. Fram til 1600- og 1700-tallet ble lokale materialer brukt ved bygging av boliger. Det var lite trevirke i Finnmark, derfor var gammen i bruk både for mennesker og husdyr. Den hadde reisverk av trevirke, vegger og tak var kledd med never og torv. Ildstedet var ofte midt på golvet, med røykhull i taket. 

Gammen har vært oppfattet som typisk samisk. Nordmenn og kvener bodde som regel i laftede trehus, men kunne også ha gammer på gården. Sent på 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet forsvant bolig-gammen gradvis, men noen steder var den i bruk helt fram til krigsårene 1940–1945. Da kunne den ha fått tregulv, vinduer, tapet, skorstein og grue eller komfyr med røykrør. Etter hvert var det bare utvendig en kunne se forskjell på en gamme og et lite trehus. Uthus- og utmarksgammer var vanlige fram til etter 2. verdenskrig. 

Handelsmannens hus og prestegården var gjerne bygd i empire- eller sveitserstil, mens huset ved siden av kunne være en laftet tømmerbygning uten panel og innramming rundt vinduene. Det fantes også bolighus bygget etter mer moderne prinsipper og stilidealer. Forskjeller mellom by og land, etnisitet, næring, klasse og distrikt kunne ses i byggemåte og i formen på boligen.