Okkupasjon
I 1939 var Norge nøytralt. Stalin og Sovjet (Russland) hadde en ikke-angrepspakt med Hitler og det nasjonalsosialistiske Tyskland. I frykt for mulig angrep fra øst styrket den norske regjeringen grensevakten i Finnmark.
De tyske Wehrmacht-styrkene invaderte Norge 9. april 1940, men ble – midlertidig – slått tilbake i kampene ved Narvik. Dette var de alliertes første seier i Europa siden krigsutbruddet. Styrker fra Storbritannia, Polen og Frankrike kjempet sammen med nordnorske styrker og én bataljon fra Trøndelag. I Alta bataljon var det både nordmenn, samer og kvener. Nord-Norge var fritt én måned lengre enn Sør-Norge. Finnmark ble lite merket av invasjonen i april. Først 16. juni kom det tyske soldater til Kirkenes, etter at Norge hadde kapitulert 10. juni.
Hitler brøt pakten med Stalin i juni 1941 og gikk til angrep på Sovjetunionen. Dermed ble Sovjet en alliert. I Nord-Troms og Finnmark førte Hitlers «Festung Norwegen» til etablering av et sekstitall militære anlegg. Wehrmacht skulle hindre alliert invasjon på kysten, og også invadere Sovjet fra Øst-Finnmark. På det meste sto 250 000 tyske soldater i Nord-Troms og Finnmark.
De alliertes Murmansk-konvoier fraktet materiell til russiske styrker. Tyske konvoier gikk til Kirkenes forsyningshavn, med soldater og utstyr til Litzafronten ved Murmansk. Begge sider bombet fiendens konvoier. Tyske ubåter senket mange skip. Kysten var tett minelagt. Fra 1941 bombet russerne sammen med de allierte også strategiske mål og byer i Finnmark.
Kirkenes ble bombet 328 ganger. I hele Europa var det bare Valletta på Malta som ble bombet flere ganger enn Kirkenes.
Krigshverdag
Bak fakta fra alle kriger er det mennesker – med talløse, mangfoldige, ulike erfaringer og minner. Slik er det også i Nord-Troms og Finnmark.
I 1940 bodde rundt 60 000 mennesker i Finnmark. Ingen andre fylker hadde flere tyske soldater i forhold til folketallet. I Porsanger, der en av de store militærbasene lå, var det opptil 27 000 soldater og bare 3000 fastboende.
Lokalbefolkningen hadde ulike erfaringer med «vanlige» tyske soldater. Mange steder rekvirerte Wehrmacht rom i folks hjem. Slik ble noen kjent med tyske familiefedre som savnet barna sine. Andre levde med utrygghet eller trusler. Norske og tyske nazister var fryktet. Frontsoldater var ofte preget av råskap og traumer fra østfronten.
Regjeringen i London godkjente et utstrakt samarbeid mellom fiskerinæringen og okkupasjonsmakten. Byttehandel mellom fastboende og stasjonære soldater var ikke uvanlig. Krigsårene rommet mye – som vareknapphet, tvungen innkalling til tysk arbeidskommando og rekvirering av alt fra skoler til hester. Befolkningen på ulike steder i Nord-Troms og Finnmark opplevde krigshandlinger som torpederinger, miner, flystyrt, sabotasje eller bombing – fra begge sider.
Partisanene ofret mye. De gjorde en viktig krigsinnsats i irregulære motstandsgrupper. Dette var kvinner og menn – mange av dem fra fiskevær i Varanger – som fikk opplæring i etterretning og sabotasje av sovjetrussiske agenter.
Det var rundt 14 000 utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere bare i Finnmark. Deres nød gjorde sterkt inntrykk. To tredeler av de rundt 13 500 russiske krigsfangene som omkom i Norge, døde i Nord-Norge. Det er langt flere enn krigsårenes totale tap av sivile og militære nordmenn ute og hjemme.
Tysk soldathjelm. Jon-Erik Faksvaag | Norsk Folkemuseum
De tyske soldatene
Sporene etter soldater ser vi som rusten piggtråd i multemyra på vidda, i sammenraste kanonstillinger på storslåtte utsiktspunkt over fjorden, som mosegrodde potteskår i furuskogen der feltsykehuset lå. Veier og flyplasser er uløselig knyttet til krigens teknologi – og til menneskers lidelse.
Tidsvitnene og krigsveteranene fra krigen blir færre. Bare de yngste Wehrmacht-soldatene som var i Nord-Troms og Finnmark lever ennå med sine minner. De fleste kom fra Tyskland og Østerrike.
Hvem var de? Propagandafotografer tok bilder og gjorde filmopptak. Strategier og ordrer fra Berlin er dokumentert, men også soldatenes hverdag og forholdene ved fronten og på feltsykehusene. Mennesket bak uniformen kommer fram i private fotografier, personlige brev, tegninger og dagbøker. Med fasinasjon eller angst formidles fremmede og øde landskap ved «Arsch der Welt» – verdens ende. Én soldat beskriver det som «en uvirkelig virkelighet». Midnattssolen forbannes eller beundres. Reindriftsamenes livsmestring i arktisk vinter imponerer.
Soldaten: Fra den nådeløst brutale, til vettskremt sønn som kjempet for dem hjemme og for landet sitt. Han som utførte ordre han aldri hadde forestilt seg. Det finnes eksempler på desertører som blir skutt, og på lokalbefolkning som prøver å hjelpe.
Krig lager synlige og usynlige spor eller arr i enkeltmennesker og slekter – på tvers av landegrenser. Mye glemmes eller fortrenges når livet må gå videre. Oppgjør og forsoning har foregått på mange plan over lang tid. Denne arven har også mange soldater ønsket å gi videre.