Folkemuseet handler om folk

Det er mange utfordringer vi står ovenfor når vi skal «gjenskape» fortida på museum. Vi trenger kunnskap om hverdagslivet i hjemmet og om samfunnet utenfor husets fire vegger.

Vi trenger detaljkunnskap om alt fra komfyrer og vaskebaljer til gardiner og blomsterpotter. Oppgaven blir ikke mindre krevende når vi samarbeider med de menneskene som har opplevd den tiden og det miljøet vi vil fortelle om, men prosessen blir mer givende og spennende, og resultatet blir mye bedre.

Når Folkemuseet tidligere har innredet hus i Friluftsmuseet har grunnlaget gjerne vært historikerens, kunsthistorikerens eller etnologens generelle kunnskaper om materiell kultur, om forhold i fortida og om lokal skikk, i beste fall supplert med relevante skriftlige kilder. Hvis det er bygninger og interiører fra 1700- eller 1800-tallet som vises, er dette den eneste muligheten vi har.

  • Enerhaugen 1969 NF.34057-002 (Foto/Photo)
    1/1
    Direktør Reidar Kjellberg viser en tidligere beboer rundt på Enerhaugen på Norsk Folkemuseum i forbindelse med åpningen i 1969. Norsk Folkemuseum

Da det første gang, i 1947, ble snakk om å flytte hus fra Enerhaugen til Norsk Folkemuseum, hadde direktør Reidar Kjellberg ønsket å innrede dem slik de var like før nedrivning. Da husene endelig ble innredet på 1960-tallet ble de likevel «befolket» med utgangspunkt i folketellinger fra 1865 og 1891, men uten at en hadde detaljkunnskaper om de som hadde bodd der den gangen og om hjemmene deres. Innredningene baserte seg trolig i stor grad på beskrivelser i Oskar Braatens artikkel «En dag av en arbeiderfamilies liv i Kristiania i 1880-1890-årene» (1942).

Erfaringene fra «OBOS-gården – Wessels gate 15»

  • Fra «Bonytthjemmet». NF.33811-058.tif (Foto/Photo)
    Tove og Ola i sitt rekonstruerte kjøkken i Wessels gate 15 på Norsk Folkemuseum, 2011. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum /

Når vi i 2012 skulle ominnrede de to siste husene fra Enerhaugen – Johannes gate 4 og Stupinngata 10 bygde vi videre på erfaringer vi høstet under arbeidet med «OBOS-gården – Wessels gate 15». 

I OBOS-gården åpnet vi i 2003 «Et pakistansk hjem i Norge – 2002» og i 2004 både «Alvhilds hybel – 1982» og «Bonytthjemmet – 1979».

Den første av disse leilighetene er en konstruksjon basert på dokumentasjon av hjemmet til familien Ullah på Tøyen og et nært samarbeid med datteren Zubi, de to neste er rekonstruksjoner av virkelige hjem i gården og ble utført i et svært konstruktivt (og hyggelig) samarbeid med de tidligere beboerne, henholdsvis Alvild Ulset i hybelen og ekteparet Tove Kvalstad og Ola Ulset i «Bonytthjemmet».

I 2007 åpnet vi «Teak, TV og tenåringer – 1965» hvor barneværelset i stor grad var basert på barndommen til Tone Vik.

En slektsaga på Enerhaugen

  • Jørn og Thorill Hilton  i Stupinngata 10 fra Enerhaugen på Norsk Folkemuseum  2012 (Foto/Photo)
    Jørn og Thorill Hilton på gårdsplassen til barndomshjemmet fra Stupinngata 10 under nyåpning på Folkemuseet i 2012.

Nyinnredningen på Enerhaugen i 2012 – i de to små sammenbygde husene Johannesgate 4 og Stupinngata 10 – ble gjennomført i samarbeid med en rekke etterkommere av Augusta og Marius Andresen, som flyttet inn i Johannesgate 4 i 1909. Først og fremst har vi samarbeidet med Augustas og Marius' oldebarn, søskenparet Thorill og Jørn Hilton, som selv bodde i Stupinngata 10 da de var barn. Thorill, som er født i 1946, og Jørn, som er født i 1950, bodde i huset sammen med foreldre og mormor. 

Både Thorill og Jørn og andre av slektningene deres har en mengde foto fra Enerhaugen, men aller viktigst er at Enerhaugen har vært del av Thorills og Jørns liv. Fortsatt forholder vi oss til skriftlige kilder som folketellinger og adressebøker, til spor i bevarte bygningsdeler og ikke minst til fotografiene. Men langt på vei er det Thorill og Jørn som sitter med fasiten.

Ung på Enerhaugen

  • Sigurd Johansen og Harald Karlsen poserer i turndrakter. (Foto/Photo)
    Sigurd Johansen og Harald Karlsen poserer i turndrakter.

Museets arbeid med Enerhaugens nære historie fortsatte med prosjektet «Ung på Enerhaugen». Dette prosjektet, som startet opp i 2017,  gikk ut på samle inn og digitaliserer amatørfotografier fra Enerhaugen på 1950- og 60-tallet. Prosjektet er et samarbeid med en «gjeng» som hadde vært ungdommer sammen i dette miljøet den gangen, og som nå ble ført sammen igjen. Sentralt i prosjektet står Sigurd Johansen, som vokste opp på Enerhaugen, og allerede på 1950-tallet var en ivrig og dyktig amatørfotograf. Første synlige resultat av prosjektet er en utstilling som åpenhet i juni 2019.

Finnmark på Norsk Folkemuseum

  • Familien Arntsen på 1950-tallet (Foto/Photo)
    Else, Herman og Arnfinn Arntzen sitter på trappa foran huset i Olderford. Her bodde de sammen med Elses foreldre, Ole og Elvira, fram til slutten av 1950-tallet. Foto tilhører Arnfinn Arntsen.

De erfaringene vi har høstet, særlig i samarbeidet med Alvhild, Tove og Ola i Wessels gate 15 og Thorill og Jørn på Enerhaugen, var et utgangspunkt når vi skulle innrede bolighuset fra Olderfjord i Porsanger som del av Finnmark (som åpnet på Norsk Folkemuseum i mai 2019). Også her var samarbeidet med den siste beboeren – Arnfinn Arntsen – et grunnlag for innredningen av huset og de fortellingene det formidler.

  • Arnfinn Arntsen foran tomta (Foto/Photo)
    Arnfinn Arntsen i Finnmark på Norsk Folkemuseum hvor grunnmuren på huset fra Olderfjord var i ferd med å vokse fram. Birte Sandvik / Norsk Folkemuseum

Det vi har lært i arbeidet med den nære fortida – et arbeid hvor etnolog og konservator Birte Sandvik har vært og er den helt sentrale fagpersonen – er at det ikke bare er vi som er ekspertene. Alle er hovedpersoner i sitt eget liv og eksperter på sin egen historie. Vi må derfor ha respekt for folks selvforståelse og selvpresentasjon, og vi må formidle folks liv på en måte de kjenner seg igjen i.

Vi må også hele tiden reflektere over hvordan vi samarbeider med folk hvis liv vi vil dokumentere og stille ut på museet, hvordan vi griper inn i livene ders og hvordan vi bygger og opprettholder relasjoner.