Forbruk og misbruk

Midt på 1800-tallet var det gjennomsnittlige årlige alkoholforbruket i Norge for personer over 15 år 5,47 liter ren alkohol. Av dette utgjorde brennevin 85,6%, øl 12,6% og vin under 2 %. Alkoholforbruket sank gradvis i tiårene framover og var i 1940 nede i 2,24 liter rent alkohol p.r. person. Brennevinets andel var på dette tidspunkt redusert til 46,9 %, mens ølet var på frammarsj. I de siste 20 årene har det gjennomsnittlige alkoholforbruket igjen nådd samme omfang som for 150 år siden, og var i 2000 oppe i 5,53 liter ren alkohol pr person. Men fordelingen er radikalt forandret: Brennevinet er nå nede i 19% av det samlede forbruket, vin har økt til 29%, og øl utgjør over 50%.

Øl, vin og brennevin er ikke bare næringsmidler og nytelsesmidler, men også rusmidler. Alkoholholdige drikker og skikker knyttet til dem har i mange tilfeller fungert som «sosialt lim» – inngått i handlinger som har knyttet mennesker sammen, men har også ført med seg store medisinske, psykiske og sosiale skader. Undersøkelser fra mange ulike land viser at det er sammenfall mellom hvor lett tilgjengelig alkohol er, hvor stort «normalforbruket» av alkohol er, og omfanget av alkoholmisbruk. Dess enklere det er å få tak i alkohol, dess mer blir det drukket, og dess større konsum, dess flere misbrukere. I tradisjonelle småsamfunn har alkoholforbruk vært regulert av normer for drikkeskikker og drikkesituasjoner, og misbruk begrenset av sterk sosial kontroll.

I moderne storsamfunn blir en slik kontroll svekket, og i Norge som i flere av våre naboland, har derfor myndighetene grepet til ulike tiltak for å begrense omfang av alkoholmisbruk. Slike tiltak har til dels vært informasjonsarbeid, til dels restriksjoner for produksjon og omsetning.