Forbudstiden

  • Folkeavstemning for ud (Foto/Photo)
    Foran valglokale ved folkeavstemning om brennevinsforbud i 1919. Oscar Hvalbye / Oslo Museum

Under første verdenskrig var det forbud mot omsetning av alkoholholdige drikker: brennevin, vin, sterkt øl. I 1919 ble forbudet – riktignok ikke mot øl – oppretthold etter en folkeavstemning som ga 62 % flertall for å forby brennevin og sterk vin, unntatt til medisinsk, vitenskapelig og teknisk bruk. Hetvinsforbudet falt i 1923 etter sterkt press fra vinlandene Frankrike, Spania og Portugal som ikke ville importere norsk fisk hvis ikke Norge importerte vin.

Brennevinsforbudet ble opphevet etter folkeavstemning i 1926 hvor fortsatt 44 % av de avgitte stemmer var for forbud. Saken splittet Norge i to. I Vestlands­fylkene stemte mer enn 70% for forbud både i 1919 og 1926. Lands­gjennom­snittet var henholdsvis 61,6% i 1919 og 44,3% i 1926. I 1919 var det bare i Oslo-området og i de indre Østlandsbygdene det var flertall mot forbud, mens det i et fylke som Møre og Romsdal var mer enn 90 % for. I 1926 var Nord-Norge blitt «nei-fylker», noe som trolig hadde sin grunn i brennevinforbudets uheldige konsekvenser for fiskeeksporten.

Norge var ikke tørrlagt under forbudstiden. Forbudet skapte et svartemarked og stor illegal etter- spørsel etter brennevin. Mange omgikk forbudet ved smugling, hjemmebrent og ved å drikke alkoholholdige produkter som hostesaft, rigabalsam og hårvann. Brennevin ble dessuten fortsatt ansett som medisin – som «husgeråd» til bruk i «påkomne tilfeller». Ikke minst ble konjakk av mange, også leger, sett på som det beste middel mot influensa. Leger kunne skrive ut resept på brennevin og «brennevinsdoktor» ble et begrep.

Norge var for øvrig ikke det eneste landet som hadde alkoholforbud. Det var forbudstid også i Finland 1919-32, Island 1915-34 og i USA 1920-33.