Forsteder og arbeiderstrøk

Det neste huset som ble oppført i «Gamlebyen» – i 1924 – var Kanten 3b fra Hammersborg. Omkring 1740 ble en rekke hus flyttet til dit fra Hovedtangen ved Akershus festning. Hammersborg besto av små tre-, mur- og bindingsverkshus som – ifølge Amund Helland  – hang «udover bergvæggen; her og der stikker en fireetages gaard frem. Der er trange, mørke smug med smuthul ind til de smaa gaardsrum, bergveggen og trange mørke smug med smutthull inn til små gårdsrom.»  Forstaden var en «liden underlig byverden for sig selv. Det ene hus kravlede opad det andet, klemmende sig ind i siden af naboen, et sammenslynget væv af smaa verandaer, brudte hustage, svalgange og smaa udbyg.» - Amund Helland 1917: Topografisk beskrivelse over Kristiania.

Store deler av gamle Hammersborg forsvant i 1925 for å gi plass til den svenske Margarethakirken og til Deichmanske bibliotek. Det var ikke bare den gamle bebyggelsen som ble revet, også gateløpene og gate navn som Bjerggata, Grengangen, Kirkegårdsgangen og Kanten forsvant.

Vaterland, øst for sentrum, men vest for elva, var en av Christianias eldste forsteder innlemmet i byen allereredn i 1839. Budalen var et svært variert miljø av arbeidere, håndverkere, vertshuseiere og kjøpmenn av alle slag. Gatenavnene i Vaterland hadde et alderdommelig preg og mange av dem – som, Repslagergangen, Tomtestredet, Rødfyllgata og Vognmannsgata  – vitnet om områdets lange håndverks- og handelstradisjoner. På begynnelsen av 1900-tallet hadde det tidligere relativt velstående Vaterland fått et dårlig rykte. Bebyggelsen var i forfall, og fyll og kriminalitet florerte i de mørke og trange bakgatene. Mange anså den svært pittoreske bydelen som slum og mente det var på tide at den ble revet da saneringen begynte i 1959. 

«De fleste har sikkert hørt eller lest en hel del om det heryktede Vaterland fra gamle dager. Denne lille bydelen var tidligere hetraktet,som en verden for sig selv. Utenbysboende har vel med en viss spenning henyttet anledningen under et hovedstadsophold til også å ta en tur gjennem denne bekjente bydel. Med undtagelse av noen få større bygninger spredt omkring består ellers bebyggelsen av små 1-2-3-etasjers hus og rønner», skriver en tidligere poltikonstabelen i St. Hallvard i 1937 – M. C. Øverland: «Trekk fra det mørkeste Christiania ved århundreskiftet»

Fjerdingen var en bydel mellom Storgata og Akerselva – fra Vaterlands bro til  Nybroa – østkant vest for ælva. Gatene her het Borgensgangen, Hågangen, Fattigstuegangen, Slåmotgangen og Øvre og Nedre Vaskegang. Den sentrale gata het Fjerdingens Gade, men fikk i 1896 navnet Christian Krohgs gate. Schous Bryggeri holdt til i Fjerdings Gade fram til 1873. På slutten av 1800-tallet var det boliger og verksteder i bydelen. Bødkermester og blikkenslager, smedmester og kobberslager. Her var melkebutikk og kolonialforretning og frøknene Halvorsen og Isaksens kafe. 

 Navnet Grünerløkke brukes vistnok første gang i 1857 om området på «nordøstre Side af Akerselven mellem Ny broen og Nedre Fos Bro». (Grünerbrua). Inntil 1859 var dette området ikke en del av Kristiania, men en del av Aker. Utvidelse av byen ble vedtatt i 1857, og fram til utvidelsen – og dermed murtvangen – trådte i kraft ble det foretatt en hektisk oppføring av trehus.Tempoet i byggingen ga bydelen navnet «Ny York». Store deler av øvre Grünerløkka ble fra 1870-åra bebygd med leiegårder av mur i Berlinerstil

Norsk Folkemuseum har ingen bygninger fra Grünerløkka, men i 1961 ble bydelen dokumentert av Museets konservator Edvard Bull og museets fotografer Bergljot Sinding og Knut Eng. Prosjektet «Beste Østkant» var resultat av et initiativ fra Selskabet for Oslo Byes Vel. Historikeren Edvard Bull var ansatt på Norsk Folkemuseum 1950-1962 og ansvarlig for innsamling av Arbeiderminnene. Bergljot Sinding hadde vært ansatt på Folkemuseet siden 1936, mens Knut Eng da prosjektet startet opp nylig var blitt ansatt, og noen år senere gikk han videre til Oslo Bymuseum. Et resultat av prosjektet var Bulls artikkel «GRUNERLØKKA: BESTE ØSTKANT» i St. Hallvard 1961

• Grünerløkka 1961

Enerhaugen er kanskje den delen av Gamlebyen på Norsk Folkemuseum de fleste besøkende legger merke til. 

Høyden nord-øst for Grønland ble bebygd i løpet av 1800-tallet, stort sett med små beskjedne trehus. Saneringen på 1950-tallet var gjenstand for opphetet diskusjon, blandt motstanderne av riving var både riksantikvar og byantikvar, men blant beboerne var det delte meninger. I  Arbeiderbladet 23. februar 1950 kunne en lese et innlegg fra husmødre på Enerhaugen: «Det har nemlig vært snakk om riving av haugen i 30—40 år, men i dag står rønnene like godt og falleferdige [...] En stor del av husmødrene her lider av underlivssjukdommer, bronkitt og gikt på grunn av vannbæringa og at en må stå på åpen gate og skylle tøy i vinterkulda. Vi er husmødre som går på arbeidet hver dag. Vi vil at myndighetene skal høre vår røst!»

• Mer om Enerhaugen

I 1886 flyttet UOGT- logen «Vaarblomsten» inn (UOGT = Uavhængig Orden Good Templars), og i 1888 var det Frelsesarmeen som leide lokaler i bygningen.

Omkring 1900 var det Vaalerengen Totalafholdsforening (stiftet 1888) som holdt til her, og i 1907 leide «Vålerengen, Oslo og Kampens kvinneforening» lokale i bygningen. Fra 1912 finner en Ebenezer Baptistmenighet i Enebakkvaien 16.

Huset ble overført til Folkemuseet i 1981 og gjenoppført 1985. Det er ikke musealt innredet, men brukes til kontorer.

• Vålerenga

«Piperviken var delvis bebygget fra Kristiania blev anlagt. Fiskere, arbeidere og soldater af garnisonen boede her. [...] Bebyggelsen her blev uden plan og orden. Den derværende befolkning sad i usle kaar og regnedes til udskud af samfundet. [...] Piperviken vedblev i næsten 200 aar at have en tarvelig forstadsbebyggelse med vinkelgater og skumle, mystiske smug. Stedet laa udenfor handelstrafiken, og beboerne var kun berettigede til at drive høkerhandel, marketenteri, vertshushold og deslige. Dertil kom en uheldig regulering, daarlige forbindelseslinjer med den øvrige by ig den af urenlighed opfyldte strand uden ordentlig brygge og uden nogen sammenhaengende strandgate.» - Amund Helland1917: Topografisk beskrivelse over Kristiania.