Ute på havet vil han drikke jul, om han rår aleine, den kampfuse kongen, og der holde Frøys leik.
Den eldste jula
Den eldste sikre kilden som forteller om markering av jul er dette kvadet av Torbjørn Hornkloves om Harald Hårfagre fra ca. 900. Seremoniell drikking av øl var en fast ordning i hedensk tid. Det er få og spredte opplysninger om dette, og vi vet lite om eksakt tidspunkt og innhold. Slik vi kjenner de gamle blota, er det sannsynlig at det har vært store religiøse sammenkomster ved midtsommer og midtvinter. Ved midtvinter var dessuten alt arbeid med grøde og slakt ferdig.
De første rituelle skålene var viet til de norrøne gudene. Rusen ble oppfattet som en måte å få kontakt med dem på, og gudeskålene ble et tegn på dette. Det faste formularet til skålene var «til árs ok til friđar». Ár er grøde og liv, mens friđ betyr fred. Man kan derfor anta at formålet med den rituelle drikkinga var å ofre for grøderikdom. Beskrivelser tyder imidlertid på at å drikke jul, i motsetning til de andre blota, var for husholdet, som omfattet både sjølfolk og tjenere. Dette er et trekk som har holdt seg helt til våre dager.
25. desember
Hvordan overgangene mellom hedenske og kristne skikker var i praksis, vet vi ikke sikkert. Men Heimskringla forteller at Håkon den Gode på midten av 900-tallet fikk lovfestet at alle skulle holde jul på samme tid som de kristne.
Datofestinga av Jesu fødselsdag, 25. desember, skjedde på 300-tallet. At denne datoen ble valgt var ikke tilfeldig. Det er da det er vintersolverv i følge den gamle julianske kalenderen som var i bruk fram til år 1700. I følge romersk tradisjon var dette solfesten – dagen for solgudens fødsel. Andre hedenske fester hadde også glidd inn i den kristne feiringa, f.eks. den romerske nyttårsfesten 1. januar ga man gaver, tok varsel for det kommende året og lot bordet stå dekket hele natta.
Da kristendommen kom til Norge på 900-tallet var den kristne jula allerede en institusjon. Den hadde en forberedelsestid, advent, og en etterfest-tid som varte fram til 13. juledag. Den kirkelige benevnelsen, Nativitas domini (Herrens fødsel), fikk imidlertid ikke feste i Norge, og kirka videreførte betegnelsen «jul». Den norske julefeiringa bygger derfor både på norrøne, romerske og oldkirkelig tradisjoner.