-
Brennevinskagge fra Budal, 1820. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
«Brændevinet har jo nu desværre trængt sig alt for meget ind i Thellebondens Bryllupskost, men det har dog ikke hos ham været istand til at tage Herredømmet fra Ølet, som endnu bærer den første Priis. Det er en sand Fornøielse at see hvorledes de gotte sig ved et Glas Øl, men det er ogsaa i Almindelighet Øl, hvori der er Saft og Kraft.»
Slik skrev Magnus Brostrup Landstad, prest i Seljord i Telemark i 1840-årene. Presten Landstad aksepterte det tradisjonsrike ølet, men var bekymret over hvordan brennevinet fikk økende betydning i bygda.
Brennevinet hadde for alvor fått innpass i Norge fra 1600-tallet. Det ble sedvane at bøndene brant sitt eget brennevin, men i løpet av 1700-tallet ble produksjon og import av brennevin regulert av en rekke lover og forordninger, først og fremst av næringsmessige hensyn, men også for å begrense drukkenskap. I 1756 ble det innført forbud mot brennevinsbrenning i det sønnenfjellske Norge, utvidet til det nordenfjellske i 1757.
-
Cognacflaske. Norsk Folkemuseum
Ved forordning av 1767 ble brenning en næringsvirksomhet for utvalgte byborgere. Men etter uår og kornmangel i 1781 ble brennevinsbrenning igjen forbudt i Norge. Dette gjaldt fram til 1792 da det ble åpnet for brenning i byene.
I 1816 ble det vedtatt nye lover med betydning for brennevinsproduksjon og -forbruk. Borgere i kjøp- og ladesteder og brukere eller eiere av matrikulert jordgods på landsbygda, fikk fritt lov til å brenne brennevin. Var brennevinet laget av korn eller poteter dyrket på gården, sto det dem også fritt å selge.
I årene etter 1816 økte brennevinsdrikkingen i Norge, men loven er neppe den eneste årsaken til dette. Det var økt brennevinsforbruk også i andre europeiske land og i USA. Økningen i brennevinsforbruket kan ses i sammenheng med industrialiseringen: Brennevinet betydde det samme for drikkingen som den mekaniske vevstolen for tekstilproduksjonen, og representerer en tempoøkning og medvirker sterkt til å endre livs- og arbeidsformer.
– og tilbake til øl
-
Ølflaske, 1920-tallet. Norsk Folkemuseum
Det undergjærede bayerølet ble lansert i Norge ca. 1840 av to Christianiabryggerier: Ytterborgs bryggeri og Christian Schous bryggeri. I følge Schou, kunne en også før produsere øl med tilfreds- stillende «Smag og Klarhed», men det nye ølet var mere holdbart enn det gamle, som dessuten etter Schous mening manglet «den Egenskap, at det kunne beruse».
Det fabrikkproduserte ølet ble ansett å være en viktig faktor i edruskaps-fremmende retning, ved å bidra til å minske brenne- vinsforbruket. Dette var riktignok allerede på retur før bayerølet fikk sitt gjennombrudd, men fra et måteholdsstandpunkt ble ølet regnet som et middel i kampen mot brennevinet. I 1840-årene skrev Ludvig K. Daae i bladet Granskeren:
«Vil man have noget uskyldigere at give Drankeren istedetfor Finkelglasset, at levere Arbejderen under sit Slæb, at skjænke en Ven som man vil gjøre en Fornøjelse... Da må det være noget, som lig- ner Vinen i Styrke, men overgaar den i Helsesomhet. Dette er Øl, saadant som Porter og Ale. Bryggingen deraf kunne hos Bonden træde istedetfor Brændevinsspanden, og Fortæringen deraf skaffe os Arbeijdere med røde Ansigter og kraftfulde Næver istedetfor skjælv-hændte Finkeljokkummer.»