Fra tradisjon til opphavsrett

Unn Søiland hadde lært å strikke før hun kunne lese. Etter språkstudier i England og Frankrike, ble hun flyvertinne. Så slo hun seg ned i Paris og jobbet som mannekeng. I 1952 ble hun modell for motehuset Hardy Amies i London. Modellyrket innebar mye venting, og hun strikket i hver ledige stund. Kreasjonene hennes ble populære blant modellvennene og hun tok imot bestillinger. Dette ble starten på firmaet hennes, Lillunn Sport A/S i 1953.

Etter å ha fått innpass i eksklusive sportsforretninger og mote-magasiner i London og Paris, satset hun for fullt på håndstrikk basert på norske tradisjoner. Hun sa opp modelljobben og dro tilbake til Norge. Hittil hadde hun selv strikket alt hun solgte, men nå ansatte hun strikkersker fra hele landet. I 1958 kalte en avis henne Norges første «karrierekvinne». Hun ble første kvinnelige medlem av Norges Industriforbund, og over 1000 strikkersker leverte til firmaet hennes. Filosofien var å våge å være nasjonal for å vekke interesse internasjonalt. «Norwegian Sweaters» oppsto som mote og ble ettertraktet på grunn av hennes produksjon og store eksport.

I 1953 inngikk Unn Søiland samarbeid med Sandnes Uldvarefabrik. Hun laget 25 mønsteroppskrifter for fabrikken. Hvert mønster ble honorert med hundre kroner, og hun fikk også et månedlig konsulenthonorar. For inntektene kjøpte hun garn til fabrikkpris, og de ferdig strikkede plaggene ble solgt gjennom Lillunn Sport A/S. De mest populære mønstrene var Eskimo, Slalom, Marius, Nordkapp, Finnmark og Snøkrystall. Mange av dem var inspirert av gamle norske strikkemønster og folkedrakter, men skilte seg ut i snitt og fargekombinasjoner.

Genserne ble populære, og de dukket snart opp i internasjonale moteblader. På 1950-tallet var det uvanlig at strikkedesignere fikk navnet sitt på oppskriftene. Søiland kjempet i mange år for å bli kreditert mønstrene sine. På 1990-tallet ble det avgjort i Høyesterett at strikke- og tekstilmønstre er likestilt med annen formgiving med hensyn til opphavsrett.