Gjenreisningen av Finnmark

2. verdenskrig var over. Statsminister Einar Gerhardsen oppsummerte situasjonen i Finnmark og Nord-Troms: «I sin brutale enkelhet er problemet følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker».

Men folk ville hjem! De ønsket å se igjen kjente og kjære, og bygge opp hjemmene sine. Kanskje de også kunne finne igjen ting som var gravd ned eller gjemt før hjemmene deres ble brent. Men på grunn av minefare og mangel på boliger, nektet myndighetene de 50 000 tvangsevakuerte å dra hjem til den utbrente og raserte landsdelen. Forbudet ble kunngjort i mai 1945. Alle som reiste hjem, ville bli sendt tilbake og «stilt til ansvar for sin handlemåte». Rundt 40 % av de tvangsevakuerte trosset myndighetene og dro hjem allerede sommeren 1945.

Å skaffe materialer, transport, håndverkere og penger til gjenoppbyggingen var krevende. De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg et skjul – et provisorium – blant annet av det de fant i brannruinene. Myndighetene måtte etterhvert godta en midlertidig gjenreisning, og hjalp etter hvert folk ved å ordne med frakt av brakker.

For å bedre næringsgrunnlaget i Finnmark, mente myndighetene at man måtte unngå en så spredt bosetning som det hadde vært tidligere. Det burde sentraliseres, men planene møtte sterk motstand fra befolkningen og ble gitt opp. Folk ville hjem dit de før hadde bodd, og stort sett ble det slik. Gjenreisningen ble derfor basert på bosetningsmønsteret og næringsstrukturen som hadde vært før krigen. Ved utgangen av 1946 var hele 90 % av befolkningen tilbake i Finnmark og Nord-Troms.

Fra høsten 1945 arrangerte Gjenreisningsdirektoratet (senere Boligdirektoratet) konkurranser der landets arkitekter fikk i oppdrag å utforme standardiserte typetegninger av bolighus og uthus som egnet seg i landsdelen. De fleste arkitekter og ingeniører som deltok i arbeidet kom sørfra.

En egen administrasjon, Finnmarkskontoret, ble opprettet for å organisere og koordinere gjenreisningen. Kontoret lå i Harstad og hadde over 800 ansatte. Det var sju distriktskontor med ansvar for hvert sitt område. Typetegningene ble utarbeidet ved distriktskontorene, ved Finnmarkskontoret eller i Oslo. Senere var det Boligdirektoratet i Oslo som hadde hovedansvaret for tegningene, men ofte etter innspill fra distriktskontorene nordpå.

Det ble utarbeidet egne typetegninger for byer eller bymessige strøk, og for kyst- og innlandsdistrikt. Mer enn halvparten av tegningene tok utgangspunkt i korsplanløsningen. Dette var et prinsipp mange kjente fra før. Alle rommene skulle konsentreres rundt pipeløpet og ha klart definerte romfunksjoner. Husene skulle ha saltak – en taktype som gjennom generasjoner hadde vist seg å være best i værharde strøk. For kystdistriktene skulle kjøkkenet ha utsikt mot sjøen. I andre områder var det viktigere med utsikt mot fjøset eller til veien. Kun boligene i byene skulle ha WC, mens andre måtte nøye seg med utedo.

Husene skulle framheve det norske i arkitekturen, og kombinere norske byggetradisjoner og funksjonalisme. De skulle være relativt likeartede og i hovedsak være basert på typetegningene. Husene skulle være enkle og fungere godt for beboerne ut fra deres næringsforhold.

Det finnes ingen samlet oversikt over alle typetegningene som ble laget, men det anslås at over 100 forskjellige tegninger ble brukt. Med Gjenreisningsloven av 1946 ble det fastslått at myndighetene skulle godkjenne alle tegninger før noe ble bygd.

Gjenreisningen var i gang fra 1946. Det skulle bygges fort, billig og godt, men det var knapt med bygningsarbeidere, penger og materialer.

De fleste hus ble kledd med trepanel, og materialleverandøren hadde kanskje bare én type ytterpanel eller vinduer på lager. Husene kunne dermed bli annerledes enn på tegningene. Det fantes få varianter av kledning til vegger og himling. De færreste kunne velge selv, og resultatet i det enkelte huset kunne være tilfeldig. 2/3 av bolighusene ble bygd etter typetegninger fra Boligdirektoratet eller distriktsarkitektene. 1/3 av husene ble bygd etter spesialtegninger ut ifra den enkelte families behov. Arkitekten skulle samarbeide med byggherren om blant annet plassering av inngangsparti og vinduer. Det var viktig å ta hensyn til vær og vind. Enkelte gjorde endringer fra byggetegningene uten å spørre arkitekten.

Krigsskadeerstatningene dekket som regel ikke utgiftene, derfor ble Den Norske Stats Husbank (senere Husbanken) opprettet for å gi folk gunstige lån. Mange fikk hus med bedre standard enn før krigen. Noen var likevel redd for å bli bundet av lån, bygde bare for erstatningsbeløpet og satte opp husene selv – ofte på grunnmurene til de nedbrente husene. Husene kunne da få dårligere standard enn de som hadde stått der før. Det tok ti år før antallet boliger var kommet opp på førkrigsnivå.

I byer og tettsteder ble husene lagt på rekke og rad med mønet i samme retning og samme avstand fra gata. Bebyggelsen fikk et enhetlig preg, men ved ulik fargebruk ble det variasjon i uttrykket. Gjenreisningen var langt på vei et brudd med gamle tradisjoner innen håndverk og byggeskikk. Det varierte bygningsmønsteret som hadde preget landsdelen før krigen var mer eller mindre borte. Sosiale og etniske skillelinjer ble mindre synlige.

Mellom 1945 og 1960 flyttet en hel landsdel inn i nye hus. De fleste bygde på den tomta de hadde bodd på før krigen. Den nye boligen ble svært forskjellig fra den gamle. Gjenreisningen av Nord-Troms og Finnmark etter 2. verdenskrig innebar en total forandring av områder som før krigen var preget av stort mangfold i boligtype og boform.

I 1950 ble det gjort en spørreundersøkelse blant folk som bodde i gjenreisningshus. Fra Finnmark svarte hundre familier. 60 % av disse var stort sett fornøyd med den nye boligen. De fleste likte at husene var bygd på to plan. I den første fasen ble mange hus bygd i plankelaft, som folk flest var vant med. Lokale fagfolk mente bindingsverk var dårlig tilpasset det harde klimaet. Det gikk med mer trevirke til laftehus enn til bindingsverkshus. Materialknapphet gjorde at myndighetene derfor anbefalte bindingsverk, og de fleste husene ble bygd slik. Men over halvparten av svarene på undersøkelsen viser misnøye med byggemåten – husene var for trekkfulle.

For husmora var det viktig med utsikt fra kjøkkenvinduet. Langs kysten ønsket hun utsikt mot sjøen, for å kunne se når mannen kom hjem fra fiske. I innlandet ønsket husmora å se fjøset, elva eller veien. Det var behov for stort kjøkken, som var husets viktigste rom, og de fleste endringene på byggetegningene gjaldt kjøkkenet. Det store rommet som var ment å være stue, ble ofte omgjort til kjøkken. Kammerset var et viktig rom, og ble savnet av dem som ikke hadde det. Stua ble minst brukt, men hadde man ikke kammers, ble stua brukt til hverdags. Mange ønsket flere små soverom fremfor få og store.

Arkitektene anbefalte dyp kjeller, men de fleste hadde ikke tid til å grave dypt. Derfor fikk kjellerne høy, synlig grunnmur. Dette kunne resultere i at temperaturen i matboden kom under frysepunktet, og mange var derfor misfornøyd med kjelleren. Kvinnene var ofte mer fornøyd med det nye huset enn mennene var. De fleste fikk et mer moderne hus enn de hadde før krigen, og dermed en enklere hverdag – flere rom, innlagt vann og etter hvert elektrisitet.