Den kulturhistoriske 100 aars-utstilling som idag aapnes ute paa Norsk Folkemuseum er yderst eiendommelig i sit slags. Den gaar ut paa at vise smagsutviklingen i vor møbelkunst i det forløpne aarbundre. Og desværre er der ikke bare godt at berette om de høist forskjelligartede retninger utviklingen fra tiaar til tiaar har slaat indpa
Plump og tarvelig ...
- 1/2
«Møblerne lages oftest i eketræ i svære overlessede former med de mest plumpe og overdrevne profiler uten forhold og propotioner.» O. Væring. / Norsk Folkemuseum - 2/2
«Den franske nationale stil rokokoen kommer først op. Den behandles rent fabrikmæssig, blir plump og taper sit forbildes muntre elganse.» Norsk Folkemuseum
Det var den 19 år gamle (!) Thor Kielland, som var faglige ansvarlig for utstillingen og hadde skrevet katalog til utstillingen. Han peker i katalogen på tidens «tiIbakegang i smak og stiIfølelse», hvordan empirens ranke linjer «forsimples og blir spidsborgerlig tykmaget og plumpe», mens Biedermeyer-stilen utover i 1840-årene fjerner seg mere og mere fra de rene klassiske formering og har «tarveIige paalimte ornamenter».
Nygotikken, som var resultat av romantikken og dens svermeri for middelalderen, mener han, satt løst utenpå, «dens konstruktive kjerne naadde man skjeldnere ind til», nyrokokkoen «behandles rent fabrikmessig, blir plump og taper sit forbildes muntre eleganse».
-
Thor Bendz Kielland (1894–1963) var tilknyttet Norsk Folkemuseum fra 1914 og ble senere først konservator (1918-28) og deretter direktør (1928-60) på Kunstindustrimuseet i Oslo. Norsk Folkemuseum
«Fra midten av aarhundret faar maskiner mer og mere overtaket og kvæler næsten fudstændig det selvstændige haandverk. Fabrikkerne fremstillet i det uendeIige de mest aandløse produkter, uten spor av hensyntagen hverken til form eller materiale.»
1800-tallets siste 10-år var preget av en stigende interesse for vikingtid og stavkirker. Denne interessen resulterte i dragestilen, som Kielland er nådeløs ovenfor:
«Møblerne var upraktiske og smagløse baade hvad forhold og ornamentik angik og de hadde intet med virkelig norsk ornamental kunst at bestille.»
I dette utstillingen siste rom, kunne en også se en kubbestol og en brugdebenk, åklær og hardangersøm i «rent forsimplet teknik» og «en mængde forloren turistnips» som små utskåret drageskip som fotografirammer, små kubbestoler og ubrukelige trekrus, «aandløs» rosemaling og et skap fra «den berygtede» Pariserpaniljongen.
Plump og tarvelig er ord som går igjen i katalogen. Likevel synes ikke Tidens Tegn at utstillingen er ondskapsfull, men at den, som all god historieforskning, er strengt objektiv, men gir «et overbevisende indtryk av, at det nittende aarhundrede ikke har vær et nogen smagens guldalder.».
Avisomtalene av utstillingen er utelukkende positive:
«En vandring gjennem disse rum er meget morsom, den giver udsyn over, hvordan vi har havt det i vore stuer i alle disse aar.» – Aftenposten
«En kjærkommen humoristisk avveksling, mitt i museets videnskapelinge alvor.» – Tidens Tegn
Folkemuseets jubileumsutstilling.
Tidens Tegn 25. juli 1914
Smagens utvikling siden 1814.
Den kulturhistoriske 100 aars-utstillingen som idag aapnes ute paa Norsk Folkemuseum er yderst eiendommelig i sit slags. Den gaar ut paa at vise smagsutviklingen i vor møbelkunst i det forløpne aarhundre. Og desværre er der ikke bare godt at berette om de høist forskjelligartede retningers utvikling fra tiaar til tiaar har slaat ind paa.
Ledsaget av hr. assistent Kielland, direktør Aalls specielle medhjelper under arrangementet av denne utstilling, hadde vi igaar anledning til at gaa en rask tur gjennem den. Man faar, naar man sammenholder møblerne fra 30- og 40-aarene med hvad museet eier av vakker rokokko eller empire, straks det indtrykk, at utviklingen hadde slaat ind paa tørre og kjedelige veie. Og denne tilbakegang fortsatte op igjennom 80- og nittiaarene og hadde sin kulmination med plyschen og viftepalmerne i 89-aarene eller maaske med den „nationale” dragestil fra 90-aarene. Ved siden av disse forfeilede retninger virker den mere enkle møbelkunst, som vi finder paa Norges jubilæumsutstilling dobbelt vakker.
Den interessant og kvikke lille fører, som Folkemuseet ledsager sin kulturhistoriske 100 Aars-utstilling med skyldes hr. assistent Thor Kielland.
Selv sett med dagens øyne må Aalls grep anses som dristig: En forholdsvis stor utstilling, som ble stående i flere år, var «kuratert» av en tenåring (!). Og han framstilte foreldre, besteforeldre og oldeforeldrenes hjem som smakløse og «tarvelig» utstyrt!
I museets fører fra 1921 er også slutten av 1800-tallet inkluderte i den ordinære Byavdelingen, men helt fram til sommeren 1925 ble likevel «Den kulturhistoriske hundreaarsutstillingen» annonsert som en egen utstilling.