Hvem er folket?

Er et folk mennesker som bor i samme land?
Er et folk mennesker som snakker samme språk?
Er folk mennesker som er i slekt?

Er folket allmuen? Er folket arbeiderklassen?
Er folket oss alle?
Finnes det et norsk folk?

Ordet «folk» inngår i dagligtalen, men hva betyr det? Ordet er ikke bare en del av hverdagsspråket, men også et begrep som har hatt grunnleggende betydning for kulturhistoriske museer som Norsk Folkemuseum.

Ordet «folk», som er et gammelt germansk ord med betydningen «krigerskare», ble sentralt i oppbygging av en selvstendig norsk stat og konstruksjonen av en norsk kulturarv. For det nasjonale prosjektet var det av stor betydning å ha en felles ærerik historie som kunne heises som ett samlende banner for det norske «folk», og folk i denne sammenheng – og dermed i sammenhengen Norsk Folkemuseum – betydde «slekten» eller «stammen».

Fortida ble brukt som forbilde for framtida

  • Myllarguten
    Spelemannen Torgeir Augundsson, «Myllarguten» (1799-1872), 1849. Etter tegning av Adolph Tidemand / Norsk Folkemuseum

I jakten på en fortid man kunne være bekjent av gikk en til sagatiden og høymiddelalderen, og til bondekulturen. Bøndene ble sett som stolte arvtakere etter middelalderens adel, og bøndene – den tidligere foraktede allmuen – ble oppfattet som bærere av «folkeånden». De ble til «folket», og av sentral betydning da en skulle skape en norsk identitet bygd opp rundt folkeeventyr, folkeviser, folkemusikk, folkedrakt og folkekunst.



«Folkemusikk kan bare skapes og videreføres av bønder og jordbruksarbeidere.»
– Bela Bartok (1881-1945), ungarsk komponist og folkemusikkforsker.

«Når ein talar om dei norske folkevisene, plar ein meina dei forteljande visene som har levt på folketunga her i landet frå mellomalderen og heilt til dei siste tider.»
– Knut Liestøl (1881-1952), norsk folklorist.

«Det arbeidende folk»

  • 1. mai feiring, Oslo 1956
    1. mai feiring, Oslo 1956 Dagbladet / Norsk Folkemuseum

Fra slutten av 1800-tallet vokste arbeider­bevegelsen fram, og den brukte ordet «folket» på en annen måte. For arbeiderbevegelsen var ikke framskrittstroen nødvendigvis koblet til fortidsdyrking. 

Mottoet var «Alt det gamle vi med jorden jevner». Folket var ikke lenger stammen, slekten eller bonden, men arbeiderklassen – proletariatet.

«Folk flest»

I vår tid har ordet folk fått en mer diffus betydning: Folk – folk flest – oss alle. Den sveitsiske kulturforskeren Richard Weiss brukte ordet folkelig som en psykologisk og ikke en sosial skillelinje: Vi er alle folk når vi tenker og handler tradisjonsbunnet og kollektivt, men ikke når vi er nyskapende og individualistiske. Utfra en slik tankegang kan en si at vi er alle folk i vårt hverdagsliv.

Folkemuseet

  • TV-kanne fra1960-tallet.
    Folkekunst?

Begrepet «folkekultur» har vært sentralt for folkemuseene, men folkekulturen slik museene har vist den, har i stor grad vært en historisk konstruksjon. («Kultur» er i seg selv et vanskelig ord, men det skal jeg ikke komme inn på her.) De skikkene og gjenstandene som i byborgernes øyne var mest fargerike og fremmedartede, ble opphøyd til folkekultur – uten at disse nødvendigvis på noe tidspunkt hadde vært representative for befolkningen som sådan. Men gradvis endret og utvidet folkemuseene sine innsamlings- og studiefelt: fra fest til hverdag, fra hardingfeler, beltestakker, og rosemalte kister, til stuttorv, kasteskuffer, trau og sleiver, og i våre dager til TV-kanner, jeans, mobiltelefoner, handlesentra, pizza, og countrymusikk.

Begrepet folkekultur har endret seg fra det mytiske bondesamfunnets mest eksotiske levninger til hverdagens tanke- og handlingsmønstre og de materielle uttrykkene de gir.