- 1/4
- 2/4
- 3/4
- 4/4
«'Alt tillatt-moten' står sterkt»
Aftenposten 6. september 1982
«Samtidsdokumentasjon – et høytidelig uttrykk for noe som er såre enkelt: å skaffe seg opplysninger om gjenstander og forhold som gjelder nå – i vår egen tid. Kanskje da litt forbausende at nettopp et museum driver med en slik innsamling, man skulle vel ha forventet at museene efterlevet at «jo eldre desto bedre og mer interessant».Folkemuseet på Bygdøy er hovedeksponenten for den nye museumsoppgaven i følge museumloven, og direktør Hallvard Bjørkvik forklare det slik:
– Vi samler altså opplysninger om gjenstander mens vi ennå har den her – vi kan dessuten studere tingene i en sammenheng med resten av samfunnet. Noe som er langt lettere enn å gå tilbake i tid å sette sammen et puslespill hvor det alltid er fragmenter som mangler, og må forsøkes rekonstruert ut i fra enkelte usikkerhetsmomenter. Det som Folkemuseet og noen få andre museer samarbeider om, er et bevisst samlerprinsipp som bare har pågått i to-tre år her i landet. Og i den forbindelse må det understrekes at nettopp klær, kanskje noen av våre mest personlige eiendeler, forteller en hel del om helheten i samtiden: Om menneskenes innstilling til hverandre og samfunnet, kontakten mellom by og land og over landegrensene. Måten man kler seg på, forteller mye om kultursammenheng mellom og innenfor samfunnsgrupper.
– Studere dere f.eks. klærne oss hele befolkningen eller plukker dere ut bestemte grupper?
– Det er nok først og fremst ungdomsgruppen som interessert oss: Ungdommen tar efter, er opptatt av ting utenfor dem selv og utvikler særegne ungdomskulturer.
-
Jeans. Levi Strauss & Co.. Made in GreatbBrittain. Norsk Folkemuseum
september viser Folkemuseet en utstilling fra Sverige om klær oppover mot vår egen tid. Og Folkemuseet vil også bidra til utstillingen med noen egne plagg.
Vi håper på denne måten å trekke helt nye grupper av mennesker til museet, folk som varnligvis ikke oppsøker oss. Klær er dessuten gjenstander som kan avspeile grunnleggende holdninger, f.eks. kan klær være en protest mot det etablerte, det som er sett på som fint, vanlig og normalt. Det er interessant å se hvordan en mote kan oppstå et sted, for raskt å spre seg overalt. Da bør man studere hva som gjør at forholdene ligger til rette for det.
-
Bluse. Crash Jeans Wear. N amsen Konfeksjon A/S Norsk Folkemuseum
Så vidt jeg vet, har ennå ingen museer her i landet klart å lage en oversikt over folks forbruk i forskjellig alder, sosiale lag eller landsdeler, sier konservator Anne Kjellberg ved Folkemuseet.
Vi har f.eks. norske produsenter av jeans, noe folk flest synes å ha oversett. Jeg tilskrev nydelig 5–6 av landet jeans produsenter om forskjellige opplysninger, men fikk ikke et eneste svar.
– Hvem eller hva er det som bestemmer en
-
Jakke. Wrangler. Made in Malta. Norsk Folkemuseum
mote?
– Det har alltid vært mennesker som har bestemt moteretningen. Tidligere var det adelen og kongehuset – slik som vi lar oss leder av motehusene i dag. Forskjellen er at det tidligere bare var en svært begrenset del av befolkningen som kunne følge moten. I dag har vi faktisk en mote som heter «alt tillatt». Kall det gjerne en antimote, men det er en mot retning. I begynnelsen av 1970 årene hadde vi en moteretning som gikk ut på kle seg gammeldags og tradisjonelt. Så kom den orientalske moten, og nå er det altså «alt tillatt-moten» som har sterkt fotfeste. Det finnes de som sier at de slett ikke følger noen mote, men ingen slipper unna påvirkningen.
– Men hvor har kreasjonene fra Paris sin plass i loppemarkedmotens tidsalder. Er det snakk om én mote for fattige og én for de
-
T-skjorte. Levis. Made in Norway. Norsk Folkemuseum
velbeslåtte?.
– Nei, det er to strømninger som lever side om side. Parismotene finner vi bl.a. i forretningen, og uansett hva vi tror, så følger vi skjørtekantene og farver fra de store utenlandske moteskapere. Og jeg synes at vi trenger de såkalte motene – det er kjempegøy! Og i dag har vi i motsetning til tidligere langt større variasjonsmuligheter.
– Har man fullstendig glemt mannen eller har man gitt opp å gjøre noe skikkelig omveltning i mannens konservative antrekk?
– Det grå og farveløse – og slipset – går faktisk ikke lenger tilbake enn ca. 1820. Siden har man gjort mange forsøk på å skape litt mer spennende mannsklær, men av en eller annen mystisk årsak ser det ikke ut til at det har nyttet noe særlig, smiler konservator Anne Kjellberg – selv kledd i jeans og busserull.