Julefeiring i det gamle bondesamfunnt

I katolsk tid markerte julekvelden overgangen fra faste til storhelg. Man hadde derfor to julekveldsmåltider, en skikk som holdt seg til langt ut på 1800-tallet. Det første måltidet var et fastemåltid, gjerne sammensatt av grøt eller grynsuppe og (lute-)fisk. Risengrynsgrøt som julerett kom antagelig da risen fikk økt utbredelse på begynnelsen av 1800-tallet. ​

I flere bygder var det slik at man la seg nedpå mellom de to julekvelds­måltidene, eller man kunne sitte oppe og lese eller leike. Det er fortalt veldig lite om jule- eller nyttårsgaver i gamle bondesamfunnet, så det var nok ikke en viktig del av høytida. Tjenerne fikk gjerne klær eller tøy til jul, men dette var mer som en del av et lønnssystem enn rene julegaver. Tjenerne kunne også få råvarer, som for eksempel ull, som de selv måtte lage klær av.

Det andre julekveldsmåltidet var nærmere midnatt. Det bestod gjerne av kjøtt, noe som man spiste mer av i høytidene enn ellers. Ribba – både av svin og får – var det feiteste og dermed det mest eksklusive kjøttet i bondehusholdet. Før jernkomfyren kom på midten av 1800-tallet, var det vanlig å koke kjøttet. Til maten drakk man både øl og dram. Husbonden leste juleevangeliet og de sang en salme før ølbollen ble sendt rundt bordet. Julelyset skulle brenne og bordet skulle stå dekket gjennom hele natta slik at de avdøde forfedrene kunne forsyne seg seinere. De skulle også få sengene denne natta, mens folkene på gården sov i julehalmen på gulvet. Denne tradisjonen holdt seg over store deler av Norge til ut på 1800-tallet.

Første juledag – Juledagen – startet med at alle på gården fikk litt mat og øl eller brennevin på senga av husbonden og kona. Rollene var altså byttet om. Dyra skulle ha særlig stell juledagsmorgen og man gikk tidlig i fjøset. Vannet ble sett på som spesielt helsebringende i tiden rundt midnatt, da juleunderet etter tradisjonen skjedde. Det var derfor viktig å gi dyra vann tidlig.

Det var et sosialt forbud mot å gå på besøk juledagen, og de som trosset det ble kalt «julegris» (mann) eller «juleskjor» (kvinne). Man måtte heller ikke gjøre noe annet arbeid enn det som var helt nødvendig. Dyra ble fôret og melket, men gjødsla ble ikke spadd ut. Det eneste man kunne gjøre var å dra til kirke, der det ble holdt messe i hovedsognet. Annekskirkene måtte vente til andre juledag. 

Andre juledag tok den folkelige festperioden til. Da «rei man om hus» som innebar at man red fra gård til gård og fikk øl og dram. Hadde man ikke hest kunne man ri på staurer. Kappridinga eller kappkjøringa, som kaltes henholdsvis skeid og kut, tok til litt senere på dagen. Det var helst ugifte menn som gjorde dette, og det var en uskreven regel at de skulle få lov å bruke hestene på gården.

De mer organiserte sammenkomstene, julegjestebudene, startet andre juledag. Dette var helst enkle sammenkomster blant naboene, som møttes i hverandres hjem for mat, drikke og moro. I noen bygder hadde man gjestebud for alle i grenda en dag, deretter ett for ungdommen, ett for menn og ett for kvinner. I andre bygder gikk julegjestebudene på omgang på gårdene. Disse gjestebudene foregikk etter dugnadsprinsippet, der alle hjalp til. En tredje variant – ball – ble holdt på storgårdene. Her ble det servert mange retters middag og gjestene hadde pyntet seg etter siste mote. Den som holdt ballet bar kostnaden med musikk og traktering.

Andre juledag var den første av en lang rekke besøksdager, og mange steder var det da julebukken eller julegeita viste seg første gang. Denne skikkelsen kom i følge folketroa stadig nærmere i førjulstida. Noen steder passet han på at jula gikk riktig for seg, andre steder ble han regnet for å være en del av Åskoreia. Tradisjonen med at unge menn kledde seg ut som julebukk og besøkte folk, går langt tilbake i tid. Utkledningen bestod gjerne av horn, skinnfell eller et helt dyrehode, senere også andre masker. I motsetning til den mer moderne julenissen som var vennlig og ga gaver, skulle julebukken være skremmende og få gaver, gjerne i form av dram eller øl. Bukken kunne prøve å stange folk, og det var ikke uvanlig at ungene ble livredde. I løpet av 1600-tallet ble julebukken forbundet med djevelen, og mange steder forsøkte man å forby tradisjonen. Tradisjonen har likevel holdt seg levende.