Lussinatta og Tomasmesse
Lussinatta, natt til 13. desember, var den lengste natta i året ifølge den gamle (julianske) kalenderen som ble brukt før år 1700. Var man ikke ferdige med det vanlige gårdsarbeidet til da, kunne Lussi straffe gårdsfolket.
Folkekulturens Lussi var en kvinnelig underjordisk skapning. Hun kom kjørende eller ridende mellom gårdene og var farlig for alle. Barn som hadde gjort noe galt måtte passe seg, slik at ikke Lussi kom og tok dem. Lenge etter den nye tidsregningen hadde flyttet vintersolverv, holdt tradisjonene fast på 13. desember som den lengste natta, da skumle ting kunne skje.
Tomasmesse 21. desember var vintersolverv etter den nye (gregorianske) kalenderen. Denne dagen ble kalt «Tomas bryggers dag», da man skulle prøvesmake ølet og ha det på kagger.
Tidspunktet for ølbrygginga var bundet til den tiden det tok å brygge øl, dvs. åtte til fjorten dager. «Annadagen» 9. desember skulle ifølge tradisjonen egne seg godt for ølbrygging. Derfor kalles gjerne dagene mellom 9. og 21. desember «bryggjardøgra».
Fint mel og fett
I tillegg til juleøl, var det viktig å ha mat i rikelige mengder. Dette var en viktig del av juleforberedelsene. Julematen skulle skille seg fra den daglige. I baksten viste dette seg i bruk av ingredienser som fint mel, fløte, rømme og av og til sukker. Lefser var en hovedrett, og skulle lages tett opp til helga. Denne tida var ofte en mildværsperiode, noe som var godt for baksten, og den ble derfor kalt «kakelinna».
Fersk kjøttmat skulle det også være i jula. En regel var å vente med slaktinga til siste voksende måne før jul. Det fineste var å ha en feit gris, men dette ble vanlig først med potetens inntog på 1800-tallet. Før den tid var det grisehold kun i de deler av landet hvor det var overskudd av korn. Andre steder slaktet man en sau, geit eller bukk til jul. I noen områder fortsatte man med fisk som julemat lenge etter at man sluttet med faste, og man dro da på julefiske uka før jul.
Støpte lys ble bare brukt i spesielle anledninger, og jula var en slik anledning. Råmaterialet til lysene var fett fra saueslaktinga – talg. Lingarn ble tvunnet sammen til veker og vekene ble tredd på tynne trepinner. En og en pinne med veker ble så dyppet ned i talget. Når den siste pinneraden var dyppet, var den første klar til ny dypping, og slik fortsatte det til lysene ble tykke nok. Julelysa skulle være større og tykkere enn andre lys, for de skulle brenne hele julenatta.
Innspurten
På morgenen om julaften var det innspurt i arbeidet. Alle forberedelsene skulle være ferdig til jula ble ringt inn kl. 17.
Mennene hugget ved til juledagene, da man ikke skulle drive med slikt arbeid, og redskap og annet som stod ute, ble satt under tak. Kvinnene stod for vask av huset, og en enkel julepynting bestående av sand eller einer som man strødde på gulvet. Noen steder malte man dekorative border på veggene, andre steder hengte man opp tepper. I stuetaket kunne det også henge en uro laget av halm. Husbonden tok halm inn i stua og la den på gulvet der man skulle sove sammen denne natta.
Utendørs ble juleneket festet til en stang i nærheten av løa. Fjøset ble pyntet og reingjort, og dyra fikk ekstra stell og fôr. Fjøsstellet ble gjerne gjort litt tidligere enn vanlig på julaften, siden alle husholdets medlemmer skulle være samlet om kvelden. For å verne dyra ble det malt tjærekors over fjøsdøra eller båsene. Julenatta var det spesielt farlig for da var Åskoreia ute. Dette brokete følget av skikkelser fra felleseuropeiske sagn, gjenferd og underjordiske kom ridende og kunne ødelegge ting eller ta folk og dyr med seg.
Den siste forberedelsen før det var jul, var kroppsvask og klesskift. Først var det bondens tur, så kona, deretter barna, og tjenestefolket til slutt. Man tok seg gjerne en liten hvil før kirkeklokkene ringte jula inn. Der man ikke kunne høre kirkeklokkene, ble jula «skutt inn» med ei børse.
