Levende historie

Det er mange utfordringer vi står ovenfor når vi skal «gjenskape» fortida på museum. Vi trenger kunnskap om hverdagslivet i hjemmet og om samfunnet utenfor husets fire vegger.

Vi trenger detaljkunnskap om alt fra komfyrer og vaskebaljer til gardiner og blomsterpotter. Oppgaven blir ikke mindre krevende når vi samarbeider med de menneskene som har opplevd den tiden og det miljøet vi vil fortelle om, men prosessen blir mer givende og spennende, og resultatet blir mye bedre.

Når museet tidligere har innredet hus i Friluftsmuseet har grunnlaget gjerne vært historikerens, kunsthistorikerens eller etnologens generelle kunnskaper om forhold i fortida og om lokal skikk, i beste fall supplert med spesifikke skriftlige kilder. Hvis det er bygninger og interiører fra 1700- eller 1800-tallet vi vil vise, er dette den eneste muligheten vi har.

Tollbugata 14 og Enerhaugen

  • Tollbugata 14. Forslag til innredning. NF.01140-1720
    1/2
    Dette forslaget fra 1916 til innredning av salen i Tollbugata 14, var basert på skiftene etter Frederik Jacobsen Brun og hans to koner. Innredningen ble aldri gjenomført. Dikta Hadlund / Norsk Folkemuseum
  • Johannesgate 12 i 1973
    2/2
    Huset fra Johannesgate 12 fra Enerhaugen ble åpnet på Folkemuseet i 1969. Innredningen var basert på folketellingen fra 1891. Norsk Folkemuseum

I 1930 ble en bindingsverksgård fra Tollbugata 14 i Christiania åpnet for publikum på Norsk Folkemuseum. Den var møblert på museet for å vise en håndverkergård fra ca. 1740. Innredningen var først og fremst basert på tre skifter etter bokbinderen Frederik Jacobsen Brun og to hans koner, noe som ga god oversikt over hvilke gjenstander de hadde eid. Likevel manglet kunnskap om hvordan gjenstandene inngikk i innredningen av dette hjemmet eller hva de har betydd for beboerne. 

Da husene fra Enerhaugen ble innredet på 1960-tallet ble de «befolket» med utgangspunkt i folketellinger fra 1865 og 1891, men uten at en hadde detaljkunnskaper om menneskene som hadde bodd der den gangen og om hjemmene deres. Innredningene baserte seg trolig i stor grad på beskrivelser i Oskar Braatens artikkel «En dag av en arbeiderfamilies liv i Kristiania i 1880-1890-årene» (1942).

Erfaringene fra «OBOS-gården – Wessels gate 15»

  • Fra «Bonytthjemmet». NF.33811-058.tif
    Tove og Ola i sitt rekonstruerte kjøkken i Wessels gate 15 på Norsk Folkemuseum, 2011. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum /

Når vi i 2012 skulle ominnreder de to siste husene fra Enerhaugen – Johannes gate 4 og Stupinngata 10 bygde vi videre på erfaringer vi høstet under arbeidet med «OBOS-gården – Wessels gate 15». 

I OBOS-gården åpnet vi i 2004 både Alvhilds hybel – 1982» og «Bonytthjemmet – 1979». Begge er rekonstruksjoner av virkelige hjem i gården og ble utført i et svært konstruktivt (og hyggelig) samarbeid med de tidligere beboerne,  henholdsvis Alvild Ulset i hybelen og ekteparet Tove Kvalstad og Ola Ulset i «Bonytthjemmet».

En slektsaga på Enerhaugen

  • Jørn og Thorill Hilton  i Stupinngata 10 fra Enerhaugen på Norsk Folkemuseum  2012
    Jørn og Thorill Hilton på gårdsplassen til barndomshjemmet fra Stupinngata 10 under nyåpning på Folkemuseet i 2012.

Nyinnredningen på Enerhaugen i 2012 – i de to små sammenbygde husene Johannesgate 4 og Stupinngata 10 – ble gjennomført i samarbeid med en rekke etterkommere av Augusta og Marius Andresen, som flyttet inn i Johannesgate 4 i 1909. Først og fremst har vi samarbeidet med Augustas og Marius' oldebarn, søskenparet Thorill og Jørn Hilton, som selv bodde i Stupinngata 10 da de var barn. Thorill, som er født i 1946, og Jørn, som er født i 1950, bodde i huset sammen med foreldre og mormor. 

Både Thorill og Jørn og andre av slektningene deres har en mengde foto fra Enerhaugen, men aller viktigst er at Enerhaugen har vært del av Thorills og Jørns liv. Fortsatt forholder vi oss til skriftlige kilder som folketellinger og adressebøker, til spor i bevarte bygningsdeler og ikke minst til fotografiene. Men langt på vei er det Thorill og Jørn som sitter med fasiten.

Finnmark 1956

  • Familien Arntsen på 1950-tallet
    Else, Herman og Arnfinn sitter på trappa foran huset i Olderford. Her bodde de sammen med Elses foreldre, Ole og Elvira, fram til slutten av 1950-tallet. Foto tilhører Arnfinn Arntsen.

De erfaringene vi har høstet i samarbeid med Alvhild, Tove og Ola i Wessels gate 15 og Thorill og Jørn på Enerhaugen er et utgangspunkt når vi i nå skal innrede bolighuset fra Olderfjord i Porsanger som del av Finnmark 1956 (åpner på Norsk Folkemuseum i mai 2019). Også her vil det være samarbeidet med den siste beboeren – Arnfinn Arntsen – som vil være et grunnlag for innredningen av huset og de fortellingene det skal formidle.

  • Arnfinn Arntsen foran tomta
    Arnfinn Arntsen på Finnmarkplassen på Norsk Folkemuseum hvor grunnmuren på huset fra Olderfjord er i ferd med å vokse fram. Birte Sandvik / Norsk Folkemuseum

Det vi har lært i arbeidet med den nære fortida – et arbeid hvor etnolog og konservator Birte Sandvik har vært og er den sentrale fagpersonen – er at det ikke bare er vi som er ekspertene. Alle er hovedpersoner i sitt eget liv og eksperter på sin egen historie. Vi må derfor ha respekt for folks selvforståelse og selvpresentasjon, og vi må formidle folks liv på en måte de kjenner seg igjen i.