Levende historie

Det er mange utfordringer vi står ovenfor når vi skal «gjenskape» fortida på museum. Vi trenger kunnskap om hverdagslivet i hjemmet og om samfunnet utenfor husets fire vegger. Vi trenger detaljkunnskap om alt fra komfyrer og vaskebaljer til gardiner og blomsterpotter. Oppgaven blir ikke mindre krevende når vi samarbeider med de menneskene som har opplevd den tiden og det miljøet vi vil fortelle om, men prosessen blir mer givende og spennende, og resultatet blir mye bedre.

  • Tollbugata 14. Forslag til innredning. NF.01140-1720
    1/1
    Forslag til innredning av salen i Tollbugata 14, basert på skifter. Innredningen ble aldri gjenomført. Dikta Hadlund / Norsk Folkemuseum

Når museet tidligere har innredet hus i Friluftsmuseet har grunnlaget gjerne vært historikerens, kunsthistorikerens eller etnologens kunnskaper om generelle forhold i fortida og om lokal skikk, i beste fall supplert med spesifikke skriftlige kilder. Hvis det er bygninger og interiører fra 1700- eller 1800-tallet vi vil vise, er dette den eneste muligheten vi har. På 1930-tallet ble en bindingsverksgård fra Tollbugata 14 i Christiania møblert på museet for å vise en håndverkergård fra ca. 1740. Innredningen var først og fremst basert på tre skifter etter bokbinderen Frederik Jacobsen Brun og to hans koner, noe som ga god oversikt over hvilke gjenstander de hadde eid. Likevel manglet kunnskap om hvordan gjenstandene inngikk i innredningen av dette hjemmet eller hva de har betydd for beboerne. Da husene fra Enerhaugen ble innredet på 1960-tallet ble de «befolket» med utgangspunkt i folketellinger fra 1865 og 1891, men uten at en hadde detaljkunnskaper om menneskene som hadde bodd der den gangen og om hjemmene deres.

  • Fra «Bonytthjemmet». NF.33811-058.tif
    1/1
    Tove og Ola i sitt rekonstruerte kjøkken i Wessels gate 15 på Norsk Folkemuseum, 2011. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum /

Når vi skulle ominnreder de to siste husene fra Enerhaugen – Johannes gate 4 og Stupinngata 10 – ble det gjort i samarbeid med tidligere beboere. Vi bygde videre på erfaringer vi høstet under arbeidet med OBOS-gården – Wessels gate 15. Der åpnet vi i 2004 både «Alvhilds hybel – 1982» og «Bonytthjemmet – 1979», begge rekonstruksjoner av virkelige hjem i gården og utført i samarbeid med henholdsvis Alvild Ulset og ekteparet Tove Kvalstad og Ola Ulset, som alle hadde bodd i gården.

  • Jørn og Thorill Hilton  i Stupinngata 10 fra Enerhaugen på Norsk Folkemuseum  2012
    1/1
    Jørn og Thorill Hilton på gårdsplassen til barndomshjemmet fra Stupinngata 10 under nyåpning på Folkemuseet i 2012.

Nyinnredningen på Enerhaugen ble gjennomført i samarbeid med en rekke etterkommere av Augusta og Marius Andresen, som flyttet inn der i 1909. Først og fremst har vi samarbeidet med søskenparet Thorill og Jørn Hilton, som selv bodde i Stupinngata 10 da de var barn. Thorill, som er født i 1946, og Jørn, som er født i 1950, bodde i huset sammen med foreldre og mormor. 

Både Thorill og Jørn og andre av slektningene deres har en mengde foto fra Enerhaugen, men aller viktigst er at Enerhaugen har vært del av Thorills og Jørns liv. Fortsatt forholder vi oss til skriftlige kilder som folketellinger og adressebøker, til spor i bevarte bygningsdeler og ikke minst til fotografiene. Men langt på vei er det Thorill og Jørn som sitter med fasiten.

  • Stua i hus fra Enerhaugen
    1/1
    Stua i Stupinngata 10 fra Enerhaugen slik den ble innredet på Norsk Folkemuseum i 2012 – i samarbeid med Thorill og Jørn Hilton. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

De erfaringene vi har høstet i samarbeid med Alvhild, Tove og Ola i Wessels gate 15 og Thorill og Jørn på Enerhaugen vil være et utgangspunkt når vi i skal innrede bolighuset fra Olderfjord i Porsanger (som skal åpne i 2019). Også her vil det være samarbeidet med siste beboer som vil være grunnlag for innredningen av huset og de fortellingene det skal formidle.

Det vi har lært i arbeidet med den nære fortida, er at det ikke bare er vi som er ekspertene. Alle er hovedpersoner i sitt eget liv og eksperter på sin egen historie. Vi må derfor ha respekt for folks selvforståelse og selvpresentasjon, og vi må formidle folks liv på en måte de kjenner seg igjen i.