Hvorfor feirer vi Lucia?

13. desember er knytta til mange viktige juletradisjoner i gammel nordisk tradisjon. Blant annet kunne det være denne dagen fasten før jul starta, og det var dagen mange av de mørkere skikkelsene kom fram – slike som julesveinene, julereia, eller skremmevettet Lussi.

Vi har ikke veldig mange fortellinger om den mørke og skumle Lussi, annet enn fra Rogaland, Telemark, og Vest-Agder. Lussi skulle få folk til å respektere de mange arbeidsforbudene man hadde denne kvelden og natta. I noen fortellinger straffer Lussi folk som begår det overtrampet det var å for eksempel bake denne kvelden. Andre ganger får Lussi en rolle som likner på Åsgårdsreia, med en hel flokk av småtroll på slep. Hun kan assosieres med Lilith, Adams første kone, eller hun regnes som en versjon av djevelen sjøl. Lussi kunne også være det vi gjerne kaller barneskremme: noen steder ble det fortalt at hun kunne både røve med seg og spise opp slemme barn!

I populærlitteraturen lages det ofte kobling mellom disse eldre forestillingene og dagens feiring. Men det er viktig å være klar over at tradisjonene knytta til disse skumle figurene var forsvunnet de fleste steder da den moderne Lucia oppsto. Det kan vanskelig sies at de har noe med hverandre å gjøre, annet enn datoen.

Lucia er en katolsk helgen som led martyrdøden under keiser Diokletians forfølgelse av kristne rundt år 300. Helgendagen til Lucia forsvant med reformasjonen i Norden, men overlevde som folkelig skikk noen steder i Vest-Sverige. Der kjenner vi til at overklassehjem gikk luciaopptog med englevinger og lysestaker på midten av 1700-tallet. I Norge har vi ikke noe tilsvarende, annet enn noen få eksempler i grensetraktene.

Som med mange andre nyere norske juletradisjoner, er den moderne Lucia også en import fra Sverige. Der starta det hele med at Nordiska Museet og Skansen ønska å vise fram svensk bygdekultur: fra 1892 hadde de Lucia som en del av juleprogrammet. Neste skritt i utviklinga kom da Stockholms Dagblad i 1927 arrangerte et offentlig luciatog i byens gater, på kvelden den 13. desember. Snart tok også andre byer og aviser til seg tradisjonen, og utvelgelsen av Lucia i en form for offentlig organisert skjønnhetskonkurranse ble voldsomt populært.

På Norsk Folkemuseum er vi så heldige å sitte på en helt unik dokumentasjon av hvordan luciaopptogene ble innført i Norge. I 1978 sendte vi nemlig ut en spørreliste fra Norsk Etnologisk gransking, og fikk mange svar fra nesten hele Norge. Det som er tydelig i disse svarene er at det i 1978 slettes ikke var alle deler av landet som hadde adoptert den nye tradisjonen. Mange var svært skeptiske.

I svarene til NEG finner vi blant annet en som skriver at hun «har sett det bare en gang og da synes jeg at det var noe tamt», og en annen som rapporterer at bygda hans ligger langt ute i periferien og dermed kommer ting seint til dem – han legger til at det kan jo også være en fordel, etter som man ser det. Godt å bo avsides til når nymotens fjas er på vei!

Men Lucia hadde mange gode hjelpere: Handelsstanden begynte i etterkrigstida å bruke luciaopptog som trekkplaster når handlegatene skulle julelanseres. Nyhetsmediene rapporterte begeistra om nabolandets flotte opptog, og i noen byer ble det lansert skjønnhetskonkurranser á la Sverige.

Ikke minst hadde mange norske familier og enkeltpersoner fått erfaring med luciaopptog som flyktninger i Sverige under krigen. En slik enkeltperson var Vera Molland, forfatter av bestselgeren Helg og høytid i hjemmet, utgitt første gang i 1959. I den boka gir Molland detaljerte forslag til framgangsmåte for hvordan en luciafrokost kunne foregå i etterkrigstidas kjernefamilie. Hun foreslår hvit drakt, krans av tyttebærlyng, og gir en svensk oppskrift på lussekatter.

Luciaopptogene i offentlig regi har ikke overlevd i særlig stor grad hos oss. Det er kanskje heller ikke så vanlig med luciafrokost i private hjem? Men i barnehager, skoler, og enkelte organisasjoner er luciafeiring levende tradisjon i Norge i dag. Barn i opptog, lys i mørket – og gode bakverk. Hvem kan vel mislike slik kos?

Tradisjonene våre er i kontinuerlig endring. Kollektivt og gradvis velger vi sammen ut noe til den markerte, opphøyde, og samtidig selvfølgelige posisjonen det er å være tradisjon. I begynnelsen var det mange som syntes Lucia var tøysete, nå er det mange som ikke klarer seg uten. Fra å være nytt og fremmed og kanskje litt forvirrende, ble luciaopptogene god gammel koselig tradisjon. 

Litteratur

• Alver 1976 «Lussi, Tomas og Tollak: tre kalendariske julefigurar», side 112 ff i: Fataburen. Nordiska museets och Skansens årsbok.
• Eike, Christine 1980. Oskoreia og ekstase-riter. Norveg vol. 23, s. 227–310.
• Tolgensbakk, Ida 2023. Inn i vårt mørke hus. Om da luciaopptog kom til Norge. TFK Vol 22 Nr. 2 (2023) | Tidsskrift for kulturforskning