For å fylle sin plass i de hjem han kommer til for å utføre sitt arbeide må maleren være en ordensmann, han må være pertentlig, forståelsesfull, hensynsfull, pålitelig, en virkelig fagmann og et dannet menneske.
-
Malere på oppdrag i 1952. Ukjent fotograf / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Fram til 1950-tallet var det vanlig at profesjonelle malere malte hjemmene – både innvendig og utvendig. Før 1930 måtte den som malte lage malingen selv og trengte kunnskaper om pigmenter, bindemidler og blandingsforhold. Det hadde de fleste ikke, og engasjerte derfor en yrkesmaler til å male veggene og listene og dekorere taket. Malerne rev fargene sine selv og kokte selv oljer og lakk.
Riktignok begynte folk flest tidlig «å fuske i faget». I 1908 pekte fagbladet Maleren oppgitt på de som, med hjelp fra stadig flere fargehandlere og damebladenes gode råd, selv forskjønnet «sit inventar og husgeraad». Fram til 2. verdenskrig, fant maleren likevel sin kundekrets i de fleste lag av befolkningen – det som skilte samfunnsklassene, var valg av farger, malingtype og omfanget av dekoren.
- 1/2
Rikt dekorert takrosett fra «Et dukkehjem – 1879» i Wessels gate 15. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum - 2/2
Detalj fra kjøkkenet i «Vaskekonen Gunda Eriksens hjem – 1950» i Wessels gate 15. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
De velstående hadde mulighet til å benytte dyre, statusgivende farger også på hele veggflater, mens mindre bemidlete bare kunne bruke kostbare pigmenter til detaljer i dekoren. For 70 år siden kostet for eksempel ett kilo av det dyreste pigmentet (palettblå) kr. 5,20 hos Alf Bjerckes fargehandel i Oslo, mens det rimeligste (dodenkopf), hadde en kilopris på 13 øre.
De siste hundre årene har medført store endringer for malerfaget. Interiørene har blitt stadig enklere og utviklingen av ferdige produkter har gjort svært mange til «lørdagsmalere.»
- 1/1
