Hopp til hovedinnhold

Med hatt på byen

Det var en tid da ingen kunne vise seg på gaten uten hatt. I utstillingen TIDSROM 1600-1914 vil du se mange staselige hatter i ulike fasonger fra 1870 til 1914. Bak hattene skjuler det seg spennende fortellinger om nye kvinneyrker, dyrevern og industri. Her er noen smakebiter!

  • Mennesker spaserer på Karl Johan
    1/9
    Hver ettermiddag spaserte borgerskapet i Kristiania fram og tilbake mellom Universitetet og Grand Hotel for å se og bli sett. Klokka to stimlet de sammen ved musikkpaviljongen i Studenterlunden for å høre militærmusikken. Ingen mann eller kvinne kunne vise seg i det offentlige rom uten hatt. Fotografiet er tatt en augustdag i 1902. Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum
  • Gruppe, kvinne og mann ved bord, mann bak, alle med ytterklær på. Kaptein Rosendahl.
    2/9
    Den sommerkledde unge kvinnen bærer en hatt prydet med blomster og strutsefjær vippet ned mot pannen. Begge mennene er iført skalk, men med litt forskjellig utforming. Trolig 1899. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013551150
  • Martha Olsen, siste beboer i Stupinngata 10, på Enerhaugen,
    3/9
    På dette ungdomsportrettet fra ca. 1905 av tobakksarbeidersken Martha Alvilde Olsen f. Andresen fra Enerhaugen er hun kledd i finstas og hatt. I årene omkring 1900 kastet arbeiderklassens døtre det tradisjonelle skautet og inntok gatene i hatt. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013521254
  • 4/9
    Store og forseggjorte hatter som denne var typiske for tiden etter 1900. Hattene nærmest «fløt» på de høye, tidsriktige frisyrene og ble holdt på plass med hattenåler. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013558578
  • 5/9
    Fotografiet er tatt en oktoberdag i 1912, og den portretterte kvinnen er kledd for promenade i mørk spaserdrakt og minkpels rundt halsen. Til hattebåndet er det festet to store hvite fjær som ser ut til å være fra den eksotiske egretthegren. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013552926
  • 6/9
    Portrettet av denne unge damen kledd for en sommerdag er tatt i juni 1905. Den mørke hatten er pyntet med lyse blomster og har en høy kant bak. Slik hun bærer den på høyt oppsatt hår og skrånende ned mot pannen, gir den et elegant inntrykk. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013530075
  • 7/9
    Det krever rak rygg å bære en hatt som denne! Hattene var på sitt største og mest overlessede nettopp omkring 1910. Denne hatten er pyntet med store mengder av krøllete svarte strutsefjær. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013556148
  • 8/9
    Denne gutten kledd i stråhatt og lys matrosdress er portrettert i september 1910. Stråhatten var mye brukt som barnehatt, både for gutter og jenter. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013562364
  • 9/9
    En novemberdag i 1907 poserte denne velkledde herren i bredbremmet hatt foran en vinduskulisse i Borgens fotoatelier. Typen hatt var sjelden å se i Norge på denne tiden. Den uvanlige hatten tyder på at han ønsket å markere en utenlandsk forbindelse. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013565020

Hatter for alle

Elegante motehatter hadde vært forbeholdt borgerskapet og viste at man tilhørte et øvre sjikt i samfunnet. Dette var nå i endring. Med større muligheter til lønnet arbeid, var det mange flere som fikk råd til å skaffe seg en motehatt. Arbeiderjenter spinket og sparte for å kjøpe seg samme hatt som fine fruer og frøkner. Dermed ble det færre skiller på fattig og rik i gatebildet. 

  • En svart hatt med en blå fjær
    1/2
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum
  • Innsiden av en hatt med teksten Esther Meyer, Rue Royal Paris
    2/2
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum

Denne svarte stråhatten fra 1910 dekorert med fargede fjær, strutsefjær og hattenål er signert «Esther Meyer / Rue Royale / Paris». Hattens eier var Helene Susanne With, født i Drammen i 1863 og oppvokst i Kristiania. Hun bodde på Skøyen og arbeidet som «bogholderske» i en agenturforretning. Fra slutten av 1800-tallet var dette ett av mange yrker som hadde åpnet seg for kvinner. En stilling som bokholder krevde handelsutdanning. Det var ikke før Otto Treider, som den første i Norge fra 1882, etablerte handelskole med kurs i handelsregning, bokføring og skjønnskrift at slik utdanning ble tilgjengelig. Helene With var ikke bare en yrkeskvinne kledd i moteriktige modellhatter fra Paris, men også en av tidens aktive «sportsdamer».

Fra håndverk til industri

Hattemaker hadde vært et tradisjonelt håndverksfag, men faget gikk over fra håndverk til fabrikkproduksjon. Hattemakeren ble fabrikkeier og produserte hatter for salg i egen hattebutikk og leverte til hatteavdelingene i store varemagasiner og til små forhandlere, hvorav mange var kvinner. I alle norske byer sprang det opp utallige små motebutikker som ga en ny type levebrød for kvinner. Modister solgte egenkomponerte hattekreasjoner, men kunne også tilby siste nytt i motevarer, innkjøpt i utlandet. De nye hattefabrikkene og butikkene ga lønnsarbeid til mannlige og kvinnelige arbeidere, modist- og motepyntlærlinger og butikkmedarbeidere.

  • En svart og blå damehatt
    1/2
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum
  • Innsiden av en hatt med gulltekst
    2/2
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum

Damehattene har aldri vært så store og påkostede som i det første tiåret av 1900-tallet. Denne hatten i fløyel, sateng, tyll og med knyttebånd er mer enn en halvmeter bred og har tilhørt Cissy Mathiesen, gift med en trelastgrossist i Fredrikstad. Merket i pullen forteller at hatten er kjøpt i Kristiania hos «Modes de Paris» som lå i Prinsens gate 26B. Innehaveren var Ulla Hansen, en av Kristianias mange ugifte kvinnelige moteforhandlere. Avisannonser viser at hun selv reiste til Paris og kjøpte inn sesongens varer, deriblant et stort utvalg tilbehør som blomster, fjær, chiffon, tyll, fløyel og bånd. 

Herre for sin hatt

Flosshatten fikk gjennomslag i europeisk hattemote på 1800-tallet. Hatten hørte med i enhver velkledd herres drakt. Flosshatten holdt seg i motebildet til ut på 1900-tallet, men gikk etter hvert over til å bli brukt ved mer formelle anledninger. 

  • En svart flosshatt
    1/2
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum
  • Innsiden av en flosshatt
    2/2
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum

Eieren av denne hatten fra 1910 var Gunnar Tank. Han var 32 år, fortsatt ugift og nettopp ansatt som amanuensis ved universitetsbiblioteket i Kristiania. Merket i pullen forteller at hatten er spesialprodusert av «Lincoln Bennett & Co» i London for «Hans H. Holm, Christiania». Hans H. Holm var på denne tiden en av byens ledende hattesalonger og har senere vært kjent som «Hatteholm».

Fjær og fugler

Fjær og fugler som hattepynt tok av i 1870-årene og skulle holde seg lenge i motebildet. Ettersom hattene ble større, ble det plass til ikke bare fjær, men vinger og hele, utstoppede fugler. Denne hatten i vinrød fløyel er prydet med to fuglevinger som er festet bak slik at de fargerike fjærene ligger over pullen. 

Modistene brukte fjær fra egretthegre, paradisfugl, kolibri og andre eksotiske arter til hattepynt, men også fargede fjær fra sjøfugl og kråkefugler. En voldsom fjærimport fra alle verdens kanter tok til. Fjærmoten førte til en opphetet debatt om det var etisk forsvarlig å drepe fugler for å pynte hatter. Strutsefjær kunne godtas fordi strutsen var en matnyttig oppdrettsfugl. Flere eksotiske fuglearter sto i fare for å bli utryddet. Omkring 1900 ble opp mot 200 millioner fugler drept årlig bare for fjærenes skyld. Kampanjer for vern av truede arter minket ikke fjærenes popularitet. Først da det internasjonale fjærmarkedet brøt sammen under første verdenskrig, ble fjærpryden mer beskjeden og mindre eksotisk.