Montering av drakter og dukker

Bli med når den tekstilhistoriske håndverkeren Solrun Fanakrå-Staurnes og kollegene hennes monterer dukker og drakter i havestuen fra Smedbråten.

Når vi setter opp en ny utstilling, hender det at vi har klær i våre magasiner som kan brukes som de er. Hvis vi ikke har det vi trenger, må vi sy helt nye plagg, basert på foto og kunnskap om tidsperioden.

  •  (Foto/Photo)
    1/1
    Haakon Harris

Til havestuen fra Smedbråten, som familien Andresen hadde som sin sommerbolig fra omkring 1860, tok vi utgangspunkt i familiebilder der moren i huset, Petra, hadde en hvit kjole. Til dette hadde vi en kjole på magasin som kunne brukes, med konservering gjort av vår tekstilkonservator Anna-Maria Östlund. Til barnas antrekk brukte vi også et foto av dem, og sydde nytt etter det. 

  •  (Foto/Photo)
    1/1
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum

Det er likevel ikke bare å sy plaggene og så stille dem ut. Alle tekstiler faller naturlig litt sammen over tid, og derfor må det bygges opp støtte under plaggene slik at de kan holde formen og uttrykket lenge. Til Petras kjole har Anna-Maria laget et «krinoline-underskjørt» som er avstivet med fleksible spiler som gir skjørtet den fasongen det trenger. Nederst på underkjolen blir det montert rynket tyll for å holde og støtte kjolen slik at kjolen ikke «tar form» av spilene etter hvert som tiden går. Rynket tyll mister ikke fasongen! 


  •  (Foto/Photo)
    1/1
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum

Selve dukkene og deres deler må dessuten klargjøres før de kles opp. Armene bygges for eksempel opp med polyestervatt rundt en stålpinne i albueleddet slik at det blir en naturlig tykkelse på armen. Armene kan bøyes slik at de utrykker ulike positurer, men dukker blir aldri like fleksible som mennesker. Derfor må de kles på etter at man har hektet av de ulike kroppsdelene. Når dukken er ferdig påkledd, brukes et «damp-apparat» for å glatte stoffet. Så er det klart for fotografering. Å fotografere gjenstander er en viktig del av museets arbeid, og samtlige dukker fotograferes underveis i påkledningen og når de er ferdig påkledd.

  •  (Foto/Photo)
    1/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 1 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    2/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 2 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    3/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 3 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    4/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 4 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    5/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 5 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    6/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 6 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    7/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 7 av 7)

Forflytting er neste utfordring. Hoder og «parykker» demonteres før flytting for å unngå uhell og skader. Dukkene flyttes påkledd på tralle, stående, sittende eller liggende. Ferden går gjennom dører, i heis og gjennom utstillingen. Vel framme i riktig område, bæres dukkene enkeltvis inn i rommet og monteres. I denne prosessen deltar flere i diskusjonen om plassering og posisjoner for dukkene, slik at historien som skal fortelles, blir tydeligst mulig for publikum. Lyssettingen gjøres først når alt er på plass. Ulike materialer svekkes forskjellig av lys, derfor vil hver del av utstillingen og ulike gjenstander være belyst forskjellig.

  •  (Foto/Photo)
    1/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 1 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    2/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 2 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    3/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 3 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    4/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 4 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    5/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 5 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    6/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 6 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    7/7
    Haakon Harris / Norsk Folkemuseum (Bilde 7 av 7)