Nasjonalisme og mangfold

Den problematiske nasjonalismen

Med en økende bevissthet om Norge som et flerkulturelt samfunn, har mange kviet seg for å snakke om det «norske». Nasjonalisme har blitt synonymt med en selvforherligende og ekskluderende ideologi. Kan museene snu på dette, og tvert om løfte fram det nasjonale og norske som ledd i vårt arbeid for et inkluderende samfunn?

Nasjonsbygging

Norsk Folkemuseum ble etablert i 1894, i en periode der ønsket om en selvstendig norsk nasjon sto sterkt og der norskdomsrørsla utgjorde en viktig kulturell strømning. Ønsket om å identifisere og synliggjøre en norsk nasjonal identitet som kunne støtte opp om nasjonsbyggingsprosessen satte sitt preg på utformingen av museet. Denne museumstanken, som oppsto under særskilte historiske omstendigheter, kan med et tilbakeskuende blikk oppfattes som mindre relevant i dagens komplekse, mangfoldige Norge. Forholdet mellom det norske og nasjonale på den ene siden, og et flerkulturelt samfunn på den andre siden har tvert om blitt trukket fram som problematisk av mange.

Kulturelt mangfold på museet

Myndighetenes tilnærming til kulturelt mangfold i kultursektoren de senere årene bærer preg av et uavklart, nesten anstrengt forhold til det «norske» som et nasjonalt kulturhistorisk museum skal dokumentere og formidle kunnskap om. Bekymringen ligger i at en tematisering av det norske vil forsterke skillet mellom «oss» og «dem» – mellom de som føler seg inkludert i det norske og de som opplever referanser til noe felles nasjonalt som ekskluderende. Arbeidet med kulturelt mangfold ved museene er preget av dette, og har i stor grad tatt form av prosjekter og utstillinger som formidler fortellinger og kulturell egenart fra utvalgte etniske minoritetsgrupper. Hensikten er hederlig nok; å utvide forståelsen av hva vi anser som «norsk» ved å inkludere nye grupper og nye fortellinger. Målet må imidlertid nettopp være å utvide forståelsen av det «norske», ikke å kaste barnet ut med badevannet. Jeg mener vi gjør en feil hvis vi bruker fortidens historisk betingede nasjonalisme til å avvise verdien av det nasjonale i arbeidet for et inkluderende samfunn. Tvert om mener jeg at museene har en viktig oppgave i å gjøre den norske kulturhistorien tilgjengelig for en mangfoldig befolkning, også det som strekker seg lenger tilbake i tid enn den enkelte minoritetsgruppes tilstedeværelse i det norske samfunnet.

Etter terrorangrepene i Oslo sentrum og på Utøya har diskusjonen om det nasjonale fått ny aktualitet. Mange som før betraktet det nasjonale som et problematisk uttrykk for majoritetens makt, har påpekt at reaksjonene og det samholdet som fulgte i dagene etter 22. juli ga bud om en positiv nasjonalisme som evnet å inkludere en mangfoldig befolkning. Personer med minoritetsbakgrunn uttalte at de så på angrepene som et angrep på sitt Norge. Jeg tror ikke dette var en følelse av tilhørighet som oppsto etter 22. juli, men den fikk et rom for å komme til uttrykk i offentligheten. I en undersøkelse av minoriteters bruk av museene, gjennomført av Norsk Folkemuseum og Oslo museum i vår, var «norsk historie og kultur» noe av det de fleste ønsket å lære mer om, nettopp fordi det er i Norge de bor. Vi trenger å lære av og om hverandre, men det vi alle har felles er at vi bor i et land som er formet gjennom særskilte historiske prosesser.

Den norske kulturhistorien er en fortelling som vedgår oss alle, og det er museenes oppgave å gjøre denne fortellingen relevant for så mange som mulig.