Nedbrenningen og evakueringen av Finnmark

Høsten 1944 ble høydramatisk. Sovjet fikk overtaket i krigen, og både Tyskland og Finland var under sterkt press. Finland inngikk våpenhvile med Sovjet. Tyskland og Finland hadde vært alliert, men ble nå fiender.

Tyske soldater skulle trekkes ut av Finland gjennom Finnmark og Nord-Troms. På russisk side forberedte 130 000 soldater fra Den røde armé ved Litzafronten nær Murmansk seg på å frigjøre eget område, og sikre dette ved å innta Kirkenes og vestover fram til Tanaelva. Konfrontert med denne overmakten hastet det for den tyske militærmakten å trekke seg tilbake. Tilbaketrekningen av det enorme antallet Wehrmacht-soldater og tusenvis av utsultede krigsfanger foregikk på samme dårlig utbygde veinett.

I oktober 1944 kom ordren direkte fra Hitler: Hele sivilbefolkningen – over 70 000 barn, unge, gamle og syke – skulle evakueres med tvang. Førerordren avsluttet slik: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass». For å forsinke fremrykkingen av de russiske troppene tok den tyske militærmakten i bruk «den brente jords taktikk». Nær all bygningsmasse og infrastruktur i de norske områdene nord og øst for forsvarslinjen Lyngen i Nord-Troms ble utslettet. Mange opplevde ødeleggelsene på nært hold. 

Dette ble satt i brann eller sprengt: 

• 12 000 hjem for 50 000 mennesker. 4700 fjøs og uthus. 
• 150 skoler. 27 kirker med 15 prestegårder. 21 sykehus og pleiehjem. 
• 500 større og mindre industribedrifter. 200 fiskebruk. 53 hoteller og gjestgiverier. 350 broer.
• 180 fyrstasjoner. 22 000 telegrafstolper. 430 000 meter luftledning og kabel. 
• 1066 elektriske motorer. 118 elektrisitetsverk. 12 telefonstasjoner. 11 telegrafstasjoner. 
• 350 motorbåter. Flere tusen robåter og små og store kaianlegg.

Alle husdyr skulle slaktes. Finnmark var nå minelagt med nær 100 000 miner på hav og land.

Eksilregjeringen oppfordret folk til ikke å evakuere. Mange trodde derfor at forsyninger og hjelp kom raskt. Andre håpet at russerne snart ville frigjøre hele Finnmark. En del av befolkningen befant seg i det frigjorte, men krigsherjete Øst-Finnmark.

Folk i alle aldre rømte og gjemte seg i huler og gammer, eller skjulte seg under båter dekket med torv og jord. 23 000 mennesker – en tredjedel av Finnmarks befolkning – overvintret i totalt nedbrente eller ødelagte områder fra oktober 1944 til mai 1945. Ikke alle overlevde. I Vest-Finnmark søkte tyske patruljer etter folk hele vinteren. Mange ble tatt. Flere ble sendt til fangeleirer, som den beryktede Krøkebærsletta i Tromsø.

På kort varsel ble over 50 000 mennesker tvunget ombord i små fiskeskøyter, fraktet bort på åpne lasteplan eller tyske skip. I Porsanger ble 3300 finnmarkinger stuet ombord i «Karl Arp» og «Adolf Binder». De ble kalt dødsskip. Lasterommene var mørke og skremmende. Under elendige forhold spredte smittsomme og dødelige sykdommer seg raskt. 

De tvangsevakuerte fikk kun ta med det de bar selv. Mange hadde ikke andre klær enn det de sto og gikk i. Titusenvis av skitne, slitne og lusete flyktninger ble sluset gjennom Tromsø, Narvik, Mosjøen og Trondheim. Kapasitet for overnatting, mat, avlusing og informasjon var sprengt. Noen kom bort fra hverandre underveis. Aviser og oppslagstavler var fulle av etterlysningsannonser. Fremdeles leter noen etter graven til en oldemor eller lillebror som døde underveis, mens familien måtte reise videre. 

Wehrmacht rekvirerte hus, og plasserte tvangsevakuerte over hele landet. Slektninger tok imot sine, og mange ukjente åpnet både hjem og hjerterom. For noen var kulturforskjeller og språkbarrierer store, og forståelsen for hva flyktningene hadde vært igjennom begrenset. 

Tvangsevakueringen og nedbrenningen er regnet som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauden.

Sitatene er hentet fra Marion Palmers bok «Bare kirka sto igjen», og er utdrag fra intervjuer med folk som selv hadde opplevd krigen, tvangsevakueringen og flyktningtilværelsen.