Reformasjonen

31. oktober 1517 skrev den tyske augustinermunken og teologiprofessoren Martin Luther (1483–1546) et brev til blant andre erkebiskopen av Mainz. Vedlagt brevet lå en liste med 95 teser (læresetninger) som gikk til kraftig angrep på pavekirkens salg av avlat eller syndstilgivelse, en virksomhet som på denne tiden foregikk i voldsomt omfang over det meste av Europa.

At Luther først gjorde tesene kjent ved å henge dem opp på døren til slottskirken i sin hjemby Wittenberg, er moderne historikere sterkt i tvil om. Sikkert er det imidlertid at tesene raskt ble trykket opp og spredt i stort antall og at Luthers protestskrift dermed utløste den protestantiske reformasjonen – en av de mest dramatiske omveltningene i den vestlige verdens historie.

Innholdet i Luthers teser var i for seg ikke noe nytt. Kritikk av den katolske kirkens åndelige forfall, dens verdsliggjøring og økonomiske makt, som ikke minst kom til uttrykk gjennom avlatshandelen, hadde vært fremmet lenge fra ulike hold. Det nye i 1517 var kombinasjonen av den historiske situasjonen tesene ble satt inn i og Luthers spesielle personlighet. Begynnelsen av 1500-tallet var en urolig tid i Europa. Geistlige og verdslige fyrster, den gamle adelen og det framvoksende borgerskapet i byene sloss om det politiske hegemoniet, mens mesteparten av den tallrike bondebefolkningen ble holdt nede i fattigdom og ufrihet i et brutalt føydalsystem. Både høy og lav i samfunnet levde trolig i mer eller mindre konstant frykt for krig, sykdom, ulykker og Guds straffedom.

Under slike forhold fikk Luthers kraftfulle budskap – om frigjøring fra den katolske kirkens autoritet og om enkeltmenneskets frelse gjennom troen på Guds ord i Bibelen – raskt et sterkt grep om sinnene. Luthers opprinnelige hensikt var trolig ikke å avskaffe pavekirken, men steile holdninger fra begge sider gjorde motsetningene uforsonlige. I løpet av få år ble Luther radikalisert, og i 1520 erklærte han paven som Antikrist. Samtidig utfordret han hele den kristne middelaldertradisjonen. Klostrene, helgen- og relikviedyrkelsen, avlatshandelen, paven og store deler av den etablerte liturgien og teologien måtte bort. Ingenting skulle stå mellom Gud og den rene troen. Resultatet av denne konflikten var at den tidligere katolske felleskulturen i Europa innen utgangen av 1500-tallet ble splittet opp i tre ulike konfesjoner – den katolske, den lutheranske og den reformerte. Den reformerte kirke var en annen variant av protestantismen, som i likhet med den lutheranske nektet å anerkjenne pavedømmet.

Den protestantiske reformasjonen er en kompleks historisk begivenhet som omfattet langt mer enn teologi. Det gjelder ikke minst i Norge, hvor Luthers lære ble innført utenfra og med militærmakt av den danske kongen og adelen i 1537. Katolisismen sto fortsatt sterkt i den norske befolkningens bevissthet, og trass i myndighetenes anstrengelser for å utbre  den nye tenkemåten, tok det lang tid før protestantismen var fullt ut etablert i alle deler av samfunnslivet. Spenningsfeltet mellom kirke, stat, makt og folkelig religiøsitet er et av de mest interessante og aktuelle aspektene ved reformasjonen, og det er noen av disse relasjonene denne utstillingen belyser. De fleste av gjenstandene i utstillingen stammer fra perioden ca. 1550–1600 og hører med blant de eldste etterreformatoriske kirkesakene som er bevart her i landet.

Martin Luthers oppgjør og brudd med den katolske kirken var nært knyttet til synet på frelsen. I likhet med de samtidige renessansehumanistene mente Luther at det var nødvendig å gå «ad fontes» – tilbake til kildene – og han satte Guds ord i Bibelen som den eneste sanne autoritet.

Tradisjoner og ritualer som ikke kunne begrunnes ut fra Bibelen måtte forkastes. Den troende kunne bare bli frelst ved troen på Guds nåde. Det var ikke mulig å fortjene frelsen gjennom gode gjerninger, sjelemesser, et fromt liv, store gaver til kirken, et liv i kloster eller ved å kjøpe seg avlatsbrev.

Avlatshandelen hadde gitt kirken store inntekter. Gjennom å betale for menneskenes synder kunne man kjøpe seg selv eller andre fri fra pinen i skjærsilden, eller i det minste forkorte lidelsene. Den protestantiske reformasjonen begynte i 1517, da Luther for første gang gikk til angrep på denne praksisen. Luther viste til Bibelen og at Kristus betalte for alle synder ved sin død på korset. Avlatshandelen var etter Luthers oppfatning en tilleggsbetingelse for frelse som pavekirken hadde konstruert for å styrke sin egen verdslige og økonomiske makt.

Ifølge Luther hadde pavekirken gjort Bibelens kristendom vanskelig og utilgjengelig. Den direkte kontakten mellom Gud og enkeltmennesket måtte gjenopprettes. Dette synet var ikke bare teologisk begrunnet. Luther fulgte også her de humanistiske strømningene i tiden, som satte individet i sentrum. Luthers krav om at Bibelen skulle oversettes direkte fra originalspråkene til befolkningens eget dagligspråk tok på tilsvarende måte utgangspunkt i renessansens grunnleggende idealer. Liturgien i den lutherske gudstjenesten beholdt i første omgang mye av den latinske messeteksten. Prekenen, der sammenhengen mellom loven og evangeliet i Det gamle og Det nye testamentet ble forklart, skulle etter reformasjonen derimot holdes på menighetenes lokale språk.

Den katolske kirken hadde syv sakramenter. Etter reformasjonen sto bare dåpen og nattverden igjen for lutheranerne. Disse to ritualene ble beholdt som sakramenter fordi begge var befalt eller innstiftet av Kristus og tok i bruk synlige, ytre midler. I dåpen er vannet tegnet på Guds nåde og nærvær, i nattverden er Gud fysisk til stede gjennom brødet og vinen. Det var nytt etter reformasjonen at den enkelte kristne fikk drikke av altervinen. Tidligere hadde prestene gjort det alene på vegne av menigheten. Ifølge Luther var sakramentene først og fremst nådegaver, ikke primært innstiftet for at den kristne skulle bekjenne eller vise fram sin tro.

Som ung mann hadde Luther selv vært munk, men under reformasjonen ble klostervesenet lagt ned i de protestantiske landene. Luther anså det som en illusjon at et hellig liv betydde å isolere seg fra det verdslige. Tvert imot skulle menneskene leve sine kristenliv ved å tjene andre i det daglige, og siden Ordet var hellig og tilgjengelig for alle, kunne et hellig liv like gjerne leves av en bonde som av en prest. I 1529 utga Luther Den store og Den lille katekismen. Den lille katekismen ga svar på spørsmål om blant annet de ti bud, den apostoliske trosbekjennelsen, Fadervår, dåpen, nattverden og skriftemålet. Luthers lille katekisme har fram til i dag dannet grunnlaget for trosundervisningen i de lutherske kirker.

I motsetning til de fleste andre land som gikk over til protestantismen, var Norge lite forberedt på reformasjonen. Med få unntak holdt hele befolkningen fortsatt fast på sin katolske tro da den nye læren ble innført med makt i 1537.

Katolisismens sterke stilling kan forklares på flere måter. Den viktigste grunnen var trolig at geistlighetens moralske forfall ikke hadde kommet like langt som ellers i Europa. I tillegg var Norge blitt så politisk og økonomisk svekket at kirken sto alene igjen om å forsvare landets selvstendighet i unionen med Danmark. Uansett årsak er det et paradoks at helten i den tradisjonelle fortellingen om reformasjonen i Norge ikke har vært en protestantisk frigjører, men Olav Engelbrektsson, landets siste katolske erkebiskop.

Reformasjonen kom altså ikke til Norge som et resultat av religiøse prosesser innenlands, men gjennom påbud fra kongen i Danmark. Der hadde den sterkt lutherske Christian III nylig overtatt makten etter en blodig borgerkrig som
varte fra 1534 til 1536. Det første han gjorde som konge var å arrestere de danske biskopene, konfiskere kirkegodset og proklamere luthersk kristendom som rikets eneste tillatte religion. I sin såkalte håndfestning til den danske adelen slo han dessuten fast at Norge heretter ikke skulle regnes som et eget kongedømme, men styres direkte fra Danmark. I løpet av kort tid mistet Norge dermed både sin statlige og sin kirkelige uavhengighet. Erkebiskop Olav forsøkte å gjøre væpnet opprør mot de nye bestemmelsene, men måtte gi tapt for den danske overmakten og flyktet fra landet første påskedag 1537. Innen året var omme ble også de øvrige norske biskopene avsatt eller erstattet av lutheranere. Reformasjonen i Norge var et faktum.

Christian III var ifølge alle opplysninger en dypt religiøs mann, som visstnok ble omvendt til lutheranismen allerede i 1521. Likevel spørs det om ikke maktpolitikk var et vel så viktig motiv for gjennomføringen av reformasjonen som hans personlige tro. Christian var ikke den eneste av de europeiske fyrstene som så klare fordeler i å gjøre protestantismen til statsreligion. Avskaffelsen av katolisismen ga for det første store muligheter til å øke statens inntekter ved å inndra kirkegods og overføre en rekke kirkelige skatter og avgifter til kronen. Den forbedrede økonomien gjorde det i neste omgang mulig å etablere et større byråkrati under kongens kontroll i København samt et mer effektivt embetsverk i de ulike delene av riket. Denne utviklingen mot en sterkere og mer sentralstyrt stat var ledd i en langsiktig tendens som etter hvert skulle gjøre danskekongen til en av de mest eneveldige i Europa.

Etter de dramatiske begivenhetene i 1536 og 1537 gikk kongen varsommere fram på det religiøse området. Den største umiddelbare forandringen gjaldt hvordan den nye kirkeordningen skulle organiseres. Mens den katolske kirken bare hadde vært underlagt paven i Roma, sto kongen nå som kirkens overhode. Alle konfesjonelle spørsmål skulle i prinsippet avgjøres av ham, og både biskopene og prestene var fra nå av statlig ansatte embetsmenn. Den nye dansk-norske kirkens trosgrunnlag var fra første stund strengt lutheransk. Likevel tok det minst to generasjoner før alle rester av katolisisme hadde forsvunnet fra det offisielle kristenlivet, og i den folkelige religiøsiteten levde mange av de gamle trosforestillingene videre enda lenger.

Med Christian IIIs maktovertakelse, avsettingen av de katolske biskopene og inndragelsen av kirkegodset i 1536–1537 var reformasjonen i Norge politisk fullført. Religiøst og kulturelt hadde den derimot knapt begynt.

I september 1537 utstedte kongen en såkalt kirkeordinans som regulerte den nye, lutherske kirkens juridiske, økonomiske og konfesjonelle forhold. Ordinansen tok utgangspunkt i Martin Luthers lære om de to «regimenter», som satte et skarpt skille mellom det åndelige og det verdslige. Guds regiment (eller kirkens) omfattet bare troen og forkynnelsen. All annen makt lå under kongens regiment, som også inkluderte myndighet over kirken. Luthers grunntanke om frihet og likhet gjaldt med andre ord bare i teologisk forstand. Politisk var han autoritær og konservativ. Det var menneskets selvsagte plikt å adlyde fyrsten som kirkens overhode og troens beskytter.

Ordinansens prinsipp var altså krystallklart. Hele befolkningen skulle tilhøre den lutherske tro og kristenlivet  organiseres slik kongen i København, ikke paven i Roma, bestemte. Christian III og hans etterfølgere forsto imidlertid at nordmennene var lite velvillig stemt overfor alt det nye og anbefalte sine embetsmenn å gå forsiktig fram i religiøse spørsmål. I henhold til kirkeordinansen var biskopene – som nå ble kalt superintendenter – fratatt sin verdslige makt. De fungerte heretter kun som kirkeledere og hadde som hovedoppgave å føre tilsyn med liv og lære i menighetene. Bispestolene ble fra første stund besatt med mer eller mindre overbeviste lutheranere. Flesteparten av de gamle sogneprestene fikk derimot beholde sine stillinger etter 1537, og det var først og fremst de som representerte kontinuiteten mellom katolisisme og protestantisme.

I protestantisk tid vokste det gradvis fram en ny og mer mangfoldig presterolle, ikke minst på det læremessige området. Mens de katolske prestene stort sett nøyde seg med å forrette sine latinske messer etter de fastlagte ritualer, ble det stilt stadig strengere krav til innholdet i den lutherske forkynnelsen. Superintendentene holdt nøye oppsyn med prestene under sine mange visitasreiser – både på prekestolen og i den pålagte undervisningen av voksne og unge i bibel- og katekismekunnskap. Gjennom moralske formaninger, praktisk opplysning og fyldige utlegninger av Skriften skulle befolkningen tilegne seg den sanne lære. Når Norge langsomt, men sikkert ble et sterkt protestantisk land, skyldes mest av alt de lokale sogneprestenes iherdige arbeid i menighetene over tid.

Prestens nye rolle som folkeoppdrager ble imidlertid ikke like godt mottatt overalt. Mange steder sank kirkebesøket kraftig i de første tiårene etter reformasjonen. Kirkebygninger forfalt, og det forekom tilfeller av overlagte prestedrap. Katolske tradisjoner som å knele og korse seg i kirken, overholde fasten, feire kyrmesse (sognekirkens innvielsesdag) og å reise til gamle valfartskirker holdt seg i enkelte områder gjennom flere generasjoner, unntaksvis helt fram til 1800-tallet.

Katolisismen stakk dypt i folkelivet, men senest 100 år etter reformasjonen er det grunnlag for å si at den lutherske kirkeordningen var fullt ut integrert i norsk mentalitet og væremåte. Sentralt i det nye tros- og samfunnslivet sto i enhver forstand presten – som lokal øvrighetsperson, moralsk rollefigur og formidler av åndelige, kulturelle og intellektuelle impulser.

Overgangen til luthersk tro førte med seg en rekke endringer i kirkens liturgi, selv om forskjellene fra katolsk tid til å begynne med ikke var så store i Norge. Myndighetene ønsket å innføre den nye læren med varsomhet for å unngå å skape misnøye i befolkningen.

Preken, skriftlesing og salmesang spilte fra nå av en større rolle enn før, mens katolske skikker som brenning av røkelse, stenking med vievann og ringing med kirkeklokker under nattverden forholdsvis raskt forsvant. Alt dette gjenspeilet seg også i kirkerommets innredning.

I katolske kirker lå skipet i halvmørke, mens utsmykningen var konsentrert om høyalteret i koret med brennende lys, helgenskrin, hellige kar og kostbare tekstiler. Etter reformasjonen ble kontrasten mellom skip og kor gradvis mindre. Nesten alle kirker hadde riktignok fortsatt et tydelig fysisk korskille, men større vinduer og lysekroner i taket ga en jevnere fordeling av lyset. Den økte lysmengden skulle først og fremst gjøre det lettere å lese i Bibel og salmebok, men skapte samtidig en mulighet for å dekorere alle deler av interiøret. Mye av mystikken i de katolske messene ble borte, men menigheten tok mer aktivt del i gudstjenesten.

Endringene i kirkerommet etter reformasjonen dreide seg hovedsakelig om å fjerne de katolske sidealtrene med helgenbilder på hver side av koret og å legge forholdene bedre til rette for forkynnelsen av Ordet. Prekestolen fikk derfor en mer sentral plassering enn før og ble hevet opp fra gulvet slik at presten kunne ses og høres bedre. Prekenen i den lutherske gudstjenesten varte ofte svært lenge. Dette skapte et behov for faste benker i skipet der menigheten kunne sitte. Senere ble det også bygget gallerier for å få plass nok til alle. Sammen med prekestolen utgjorde alteret og døpefonten de tre tyngdepunktene i kirkeinteriøret. De var knyttet til henholdsvis nattverd og dåp, de to eneste gjenværende sakramentene. Menigheten skulle knele under nattverden, og på 1600-tallet begynte man å sette en alterring foran alteret. Orgler fantes fram til 1700-tallet nesten bare i byene.

Bruken av bilder var omstridt i den lutherske kirken. Sørover i Europa foregikk det en hissig debatt om dette spørsmålet som til en viss grad nådde Norge. Nidkjære protestanter ville tilbedelsen av helgenbilder til livs, og i mange land ble en rekke kirker nærmest renset for religiøse bilder og skulpturer. Noen tilsvarende «bildestorm » kom aldri til Norge, men enkelte steder ble helgenfigurer og bilder fjernet fra altrene også her. De gamle krusifiksene fikk derimot stort sett stå. På begynnelsen av 1600-tallet ebbet den lutherske bilde fiendtlig heten mer eller mindre ut. Martin Luther var i utgangspunktet ikke mot bilder. Det avgjørende var hvordan folk forholdt seg til dem og hvilken betydning de ble tillagt.

Tekstaltertavler med sitater fra Bibelen og Luthers lille katekisme fikk en viss utbredelse i Norge fra ca. 1580 – delvis som en konsekvens av teologenes skepsis til bilder, men også som en markering av Skriftens og katekismens sentrale betydning i forkynnelsen. Om den første tiden etter reformasjonen var relativt fattig på kirkelig utsmykning, kom det nye impulser på 1600-tallet. Da blomstret kirkekunsten opp igjen med prektige inventarstykker og fargerike figurframstillinger.