Hopp til hovedinnhold

Setesdal

Setesdalstunet på Norsk Folkemuseum er bygd opp som en gård med to bruk, der to familier bodde i et felles tun. Det finnes derfor to av de fleste typer bygninger. Innredningen i tunet er satt til 1700-tallet.

Løe fra Rysstad (Valle, ca. 1800-1850)

Løa har tre rom. Midtrommet kalles låve, og der foregikk korntreskingen. Låvegulvet er et tett tregolv, slik at ikke noe av kornet skulle gå til spille under treskingen. Hit bar man inn avlingen. Høyet ble herfra kastet inn i rommet til høyre, høygolvet, og kornet lagt i rommet til venstre, korngolvet. Fôret til dyra ble båret ut gjennom døra i høygolvet. Den åpne svalen ytterst til høyre kalles fjøsskål.

Fjøs fra Valle i Setesdal, Norsk Folkemuseum. Foto: Astrid Santa, Norsk Folkemuseum.

Fjøs fra Rike (Valle, ca. 1800-1850)

I fjøset fra Rike møter du dyrene til bonden Hallvor Jonsen, i treversjon laget av motorsagkunstner Arne Askeland. Fjøset er tilbakeført til et 1700-talls fjøs med ovn, ljore og fjøstrev.

Fjøset er plassert inntil løa med en "skåle" imellom. Tidligere var det åre i fjøset, og senere en enkel peis. Der varmet de vann og fôr til kyrne. Nærmest døra er det plass for kyrne, innenfor er det avdelt et mindre rom til sauene, kalt "tadden". Varmen fra dyrene gjorde at det var lunt i fjøset, selv på vinterstid, derfor kunne fjøstrevet bli brukt som sovested for ungdommen.

Fjøs og løe fra Skomedal (Bygland, ca. 1850-1900 og 1800-1850)

Løa ble brukt til tresking og oppbevaring av korn. Løa har tre rom. Midtrommet kalles låve, og der foregikk korntreskingen. Låvegulvet er et tett tregolv, slik at ikke noe av kornet skulle gå til spille under treskingen. Hit bar man inn avlingen. Høyet ble herfra kastet inn i rommet til høyre, høygolvet, og kornet lagt i rommet til venstre, korngolvet. Midtrommet har låvebru slik at en kunne kjøre inn.

Fjøset har enen åpen sval i venstre ende av fjøset. Her er fjøsskålen, med en liten hestestall innenfor. 

Stall fra Kultran (Bykle, ca. 1800)

Noen steder stod hesten i fjøset, men oftest hadde den, som her, en liten stall for seg selv.

Badstue fra Åmli (Valle, 1600-tallet)

I Setesdal varte skikken med å bade i badstue til inn på 1800-tallet. Selv om skikken med badstubad etterhvert opphørte, ble badstuene stående fordi de også ble brukt til å tørke korn, malt og lin.

Ovnen midt i rommet er løst oppmurt av gråstein uten bindemiddel omkring et firkantet fyringsrom, og uten røykgang. Steinmassene holdt lenge på varmen, og ved å slå vann over fikk en damp i rommet. 

Stolpehus fra Kjelleberg

Stolpehus fra Kjelleberg (Valle, middelalderen)

Stolpehuset sto på stolper elle stabber og ble bukt til oppbevaring.

På noen gårder var det stolpehus i stedet for, eller itillegg til, loft. Det kunne ha én eller to etasjer.

Stall fra Heimtveiten

Stall fra Heimtveiten (Bykle, 1850)

Stall med plass til hest og sau. Rundt 1850 var det i rommet til venstre plass til fire hester, to i hver bås, mens det i rommet til høyre var sauer.

Gapestokk fra Kveste i Valle

Gapestokk ble i eldre tid brukt som straff for mindre lovovertredelser og forseelser, som banning på tross av advarsler om å la være, løftebrudd og ordensforstyrrelser. 1600- og 1700-tallet praktiserte ikke likhet for loven, og det var helst de som sto lavest i samfunnet som ble straffet med gapestokk. På bygdene ble gapestokken gjerne plassert ved kirkegårdsmuren. Gapestokken i Setesdalstunet sto imidlertid i sin tid på gården Kveste i Valle, og ble brukt under tingmøtene som ble holdt på gården. Her ble folk som uroet tingbreden bundet, til spott og spe for andre. Ellers kunne gapestokken brukes til å tjore fast hesten. Bruk av gapestokk ble avskaffet for godt ved lov av 17. mai 1848. 

Setesdal

Setesdal i Agder omfatter kom­munene Bygland, Valle og Bykle. Dalføret strekker seg langs Otravassdraget, med den lange Byglandsfjorden i sør. Dalen er trang, med bratte fjellsider, men vider seg ut noen steder. På begge sider ligger Setesdalsheiene.

Setesdal var tidligere ganske avstengt. Det var i heiene og langs dal­brynet ferdselen gikk, til fots og på hes­teryggen, på veier opptråkket av folk og fe gjennom århundrer. Før hovedveien fra Kristiansand til Valle ble ferdig i 1846, var det bare kløvveier til lands, og elven måtte forseres ved vade- eller ferjesteder.

Setesdal har bevart gamle tradisjoner i rikt monn, i sed og skikk, drakt, diktning og toner. I byggeskikk og folkekunst levde middelalderformer helt opp mot vår tid. Landbruk, med fedrift, skogbruk, jakt og fangst, var de viktigste næringsveiene.

  • Setesdal

Setesdal - Norsk Folkemuseum

Gården

På 1700-tallet omfattet Setesdal prestegjeldene Valle og Bykle. Befolkningen i begge prestegjeld utgjorde på 1730-tallet rundt 1000 personer. De fleste hadde så små jordlapper å dyrke at de måtte kjøpe kornet de trengte, og ingen hadde mer enn én hest til arbeidet. Årsaken til de mange små gårdene var at ettersom befolkningen økte, delte eierne gårdene i flere stykker mellom barna. 

Gjennom århundrene ble gårdene delt opp i flere bruk, med opptil fire eller fem bruk samlet. Gårdstunene lå oftest oppe i bakkene langs dalsiden. Rundt husene lå gårdenes åkerlapper og slåtteenger om hverandre. Uthus og innhus var plassert hver for seg, ofte i to rekker; med innhusene øverst og uthusene nederst.

I Setesdal var årestuer i bruk til langt inn i 1800-årene. De hadde en utvendig, åpen sval langs langsiden mot tunet. Den faste innredningen var i utforming og skurd preget av middelalder. Fra ca 1700 begynte setesdølene å bygge nystue med peis og vinduer inntil årestua. Nystua ble da tatt i bruk som bolig, og årestua, «gamlestog», gikk over til å bli brukt som eldhus og sommerstue. Ofte ble nystua kalt «glasstoge». Det var det første huset på gården som fikk vindu, «glas».

Ved siden av stua stod loftet med gavlen fram mot tunet. Noen staselige loft hadde hele tre etasjer. Setesdalsloftene var «jordloft». De lå på steiner, som var gravd ned i grunnen. De hadde som regel ikke sval i første etasje. Fjøs og løe ble i de senere hundreår bygd sammen, med en «skåle» mellom. Tidligere var det åre i fjøset, og senere en enkel peis. Der varmet de vann og fôr til kyrne.

Husdyr

De gode fjellbeitene gjorde fedrift til den viktigste næringen for setesdølene, og en bonde på midten av 1700-tallet hadde vanligvis 12-20 dyr på bås. Både kyr, geiter og sauer ble melket. Noen melkeprodukter ble solgt, men det var først og fremst resten av dyret som ga inntekter til å kjøpe det kornet man ikke greide å dyrke nok av selv.

Det var husdyra som kunne utnytte beitene som var vanlige på gårdene. Sjeldnere var dyreslagene som levde av kjøtt og korn. Hunder fantes ikke, heller ikke gjess. Det var lite av kalkuner, ender og duer. Høns hadde de fleste uten for store kostnader når de hadde dem inne i stua hele året der de kune spise mat som ble til overs. Men måtte de fôres med korn ble det for dyrt. Setesdølene var heller ikke opptatt av grisehold, og en bonde hadde aldri mer enn en gris om gangen.

Heller ikke hestene ble fôret med havre eller annet korn, men når en ville holde en hest i god stand, fikk den litt mel i vannet og noe tørt malt. En mann hadde vanligvis en hest, toppen to, men det var sjelden at man hadde en og samme hest på stallen mer enn et halvt år. 

  • Prot: Paa Sæteren
    1/2
    Fra Store Bjørnevatn i Valle. Ute ble dyrene samlet i grinder for å ta vare på gjødselen, og unge gutter og jenter var gjetere. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/021018739546
  • Hest med klov
    2/2
    Hest med kløv. På 1700-tallet foretrakk man borkede hester i Setesdal. Manen skulle helst være svart og kortklipt. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013387888

Hva dyrket de?

Tre sorter korn var viktigst: vårrug, bygg og hamp. Nesten hver mann sådde noe vårrug. Rug ble kun brukt til ovnsbrød som de stekte på aksen i røykstua eller badstua, til jul eller gjestebud. Det var bygg som var hovedsorten. Av dette lagde de flatbrød, grøt og velling.

Hamp ble kun sådd av noen få, mens erter, hvete, havre og lin ikke trivdes i jorda her. Kål og andre kjøkkenurter var det heller ikke mye av. Humle foretrakk de å kjøpe, gjerne fra handelsfolk fra Hardanger. Poteter fantes på de fleste gårder fra begynnelsen av 1800-tallet og så godt som alle bønder hadde noe neper.

Dyrkinga og driften gjenspeilte seg i setesdølenes kosthold, som stort sett bestod av grøt, velling og brød, med få innslag av kjøtt og grønnsaker. Men det kornbaserte kostholdet viser også hvor viktig handelen var, og nødvendigheten av å ha andre varer man kunne handle med for å skaffe seg korn.

Museum24:Portal - 2024.11.12
Grunnstilsett-versjon: 2