Hus fra Aust-Telemark
Loft fra Søndre Tveito (Tinn, ca. 1300)
Et monumentalt og velbevart middelalderloftet fra bygda Hovin.
Loftet er datert på grunnlag av laftehugget som er gjort slik det var vanlig i middelalderen, de romanske motivene ved dørportalene og en runeinnskrift.
Portalene er påvirket av middelalderens kirkekunst. På portalene finnes også sjeldne rester av original maling: Oker på løvehodene og rustrødt på mannsansiktsmasken.
Første etasje har vært brukt til lagring av mat. Tjærekorsene på døra skulle verne loftets kostbarheter i klær og tekstiler. En seng fra senmiddelalderen er bevart. Loftet ble antakelig satt på stabber på 1700-tallet.
Det er tradisjon for at det tidligere gikk en «løyndegang» – en underjordisk gang – mellom loftet og stuebygningen på Tveito. Ved overfall eller andre trusler kunne folk flykte fra loftet til gangen under jorda. Gangen ble gjenfunnet i 1880-årene, men skal senere ha rast sammen.
Bur fra Nedre Nisi (Notodden, 1797)
Buret inneholdt store trekar for oppbevaring av mel og saltet kjøtt.
Dette buret fra det gamle Gransherad står på stabber. Det har en dyp sval foran fronten og smalere sidesvaler kalt «vengjer». Dørstolpene har en flatskåret ranke og innskriftene «HTS» og «1797».
HTS står sannsynligvis for Helge Torjussen, som var bruker av gården Nisi i 1801. Han og kona Aaste Jonsdatter hadde tre barn, og til hjelp på gården hadde de en tjenestedreng og ei tjenestejente. Hans gamle mor Sigrid Jakobsdatter hadde dessuten kår på gården.
Fjøs fra Jørisdal (Tinn, 1600-1700)
Fjøset er bygget av 15 meter lange stokker i langveggene, og det er sjeldent å se så lange vegger uten skjøter.
Fjøset er fra tida før det ble vanlig med møkkakjeller. Gjødselen ble måkt ut gjennom gavlveggen og vekk fra tunet.
Forrest var det båser for kyrne, og innerst var det mindre båser for kalver, sauer og geiter. Kyrne stod bundet til veggen med klave rundt hodet. I senere tid har fjøset hatt peis i hjørnet for å varme vann og fôr til dyra.
Eldhus fra Megarden (Tinn, ca. 1600-1700)
I eldhuset foregikk bakst og brygging, stell av slakt og større matlaging, vask av klær.
Eldhuset fra Hovin er bygd av tømmer fra en gammel stue, og har ett rom med dør i gavlen og hellelagt gulv. I hjørnet ved døra var det opprinnelig en brønn. I motsatt hjørne står peisen med innsatt jernovn.
Badstue fra Moen (Notodden, 1800-1850)
Badstua ble brukt til tørking av korn, malt og lin.
Badstua har ett rom og overbygget «skut» i gavlen. Eldhus, badstu og smie var gjerne plassert utenfor tunet, på grunn av brannfaren.
En høyt plassert dør i skuten leder til kornkarmen, som fylte nesten hele rommet. Ovnen under karmen fyres fra en glugge i bakveggen.
Hus fra Midt-Telemark
Stalløe og sauestall fra Nedre Jørgedal (Bø, ca. 1800-1850)
Stalløer med kjørebro til trevet, og med høyrom ved siden av, var vanlig på Østlandet. Sauestallen er bygd i flukt med stalløa, og med en åpen «skåle», et skjul mellom.
Løe fra Nedre Natadal
Løa fra Flatdal har kjørebru til treskelåven i midten, og på hver side er det store rom til høy og korn. Fôret ble tatt ut gjennom to små dører på hver side av låvebrua.
Løe, stall og sauestall fra Suistog-Øygarden
Dette er små uthus for små forhold. Uthusene kommer fra gården Suistog-Øygarden som midt på 1800-tallet tilhørte felespilleren Torgeir Augundsson fra Raulandsstua, også kalt «Myllarguten».
Torgeir Augundsson (1799-1872) var en kjent hardingfelespiller. Allerede fra barnsben var han en dyktig spelemann. I 1813 ble han kjent med Ole Bull. Samarbeidet med ham førte til at Myllarguten og folkemusikken ble kjent for et større publikum. Myllarguten holdt konserter i Trondheim, Bergen og Christiania og la ut på konsertferd til Sverige og Danmark.
Loft og bur fra Rofshus
Loftet og buret er to av de første bygningene som ble oppført på Norsk Folkemuseum.
Loftet og buret står slik de stod sammen på Rofshus i Mo. Loftet, som var gårdens gjeste- og representasjonshus, har sval på alle fire sider oppe og i fronten nede. Fasaden er smykket med skurd, med blant annet kløverbladmotiver.
Over inngangsdøra er det skåret «OHS EH» (egen hand), som er tømmermannens eller treskjærerens signatur, foruten «Anno 1754», som trolig er byggeåret.
Buret eller «stolpebua» var gårdens forrådshus for mat og skal være bygd samtidig som loftet. Beitskiene på hver side av døra har rokokkopreget flatskurd.
Se mer på DigitaltMuseum
Utstilling i Telemarkstunet
Telemark
Telemark strekker seg fra kystdistrikter med skjærgård og fjorder over relativt brede bygder til kupert landskap med bratte, trange daler på kryss og tvers opp mot fjellbygder og høyfjellsområder. Fylket har flere store vassdrag og mange langstrakte vann. Vannveiene har vært viktige ferdselsårer. Fra kysten går båttrafikk helt inn til Dalen i Vest-Telemark. Gamle ferdselsveier har gått over fjellet til Setesdal og til Vestlandet.
Telemark strekker seg fra kystdistrikter med skjærgård og fjorder over relativt brede bygder til kupert landskap med bratte, trange daler på kryss og tvers opp mot fjellbygder og høyfjellsområder. Telemark har flere store vassdrag og mange langstrakte vann. Vannveiene har vært viktige ferdselsårer. Fra kysten går båttrafikk helt inn til Dalen i Vest‑Telemark.Gamle ferdselsveier har gått over fjellet til Setesdal og til Vestlandet.
Fylket deles gjerne i fire områder: Grenland i sørøst, Aust-Telemark i nordøst, Vest-Telemark og Midt-Telemark som binder de østre og vestre delene sammen. Jordbruk med februk, skogbruk og utmarksnæringer har vært de viktigste næringene i de indre områdene. Ved kysten vokste flere småbyer opp som følge av trelasthandel, sagbruk og skipsfart fra ”hollendertiden” på 1500-tallet og frem til slutten av 1800-tallet.
I de indre delene av Telemark er det bevart mange bygninger og gjenstander fra middelalderen. Også andre gamle kulturtrekk i sed og skikk, og sagn, eventyr, myter og folkeviser har levd lenge. Dette området har siden middelalderen hatt størst andel av selveierbruk i landet, og det har vært jevne sosiale forhold.