Nye juleskikker på 1800-tallet

I løpet av 1800-tallet gjennomgikk det norske samfunnet store endringer – politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Større påvirkning utenfra og skiftende moter gjorde at det ble innført nye juleskikker, og mange gamle forsvant. Mye av det vi oppfatter som norske juletradisjoner i dag, ble importert fra utlandet i løpet av 1800-tallet.

Advent markerer forberedelsen til jula. Første søndag i advent markerer første dag i kirkeåret, og faller mellom 27. november og 3. desember. Selve navnet er latinsk og betyr «(Herrens) ankomst», og har blitt brukt om denne ventetida siden 400-tallet.​

Skikken med å tenne adventslys de fire søndagene før julaften stammer fra Tyskland og kom trolig til Norge på 1920-tallet. Adventskransen, av granbar eller halm, er forløperen til adventsstaken. Dagens bruk av adventsstake ble først utbredt i Norge i etterkrigstida.

Verdens første trykte advents­kalender, som talte ned de 24 dagene fra 1. desember til julaften, ble laget i Tyskland av Gerhard Lang i 1905. Den besto av dekorerte papplater med nummererte luker som skjulte små bilder eller gaver. De første advents­kalenderne hadde fromme bilder hentet fra bibelhistorien eller tradisjonelle julelegender. I Norge ble slike kalendere for alvor kjent på slutten av 1940-tallet, da Norsk Speiderpikeforbund produserte og solgte adventskalendere.

I lang tid ble varm mat tilberedt i grua, og bakerovner fantes bare i byene og på storgårdene. Vedkomfyren med stekeovn og ringhull ble vanlig over hele landet først i siste halvdel av 1800-tallet, og den revolusjonerte matlaginga, og ga mulighet til nye matretter.

Med den nye "teknologien" fikk man nå bedre kontroll over varmen, og slapp å koke eller steke all maten i gryte over åpen ild. Dette førte til at det oppsto nye mattradisjoner.

Når begynte man med pinnekjøtt og ribbe?

Tilberedninga av saueribbe – pinnekjøtt – til jul kan dokumenteres tilbake til 1700-tallet. Dette kjøttet ble lagt på et nettverk av pinner i ei jerngryte.

Den «tradisjonelle» svineribba, med medisterpølser, medisterkaker og surkål, ble ikke utbredt før vedkomfyren var på plass i kjøkkenet. På 1920- og 30-tallet ble den elektriske komfyren vanlig, men førte ikke til store endringer i julematen.

Det første julekortet ble sendt i Storbritannia, julen 1843. Forfatteren og forleggeren Sir Henry Cole hadde ikke tid til å skrive julebrev til alle sine slektninger og venner, og ba derfor kunstneren John Horsley om å lage et kort.

Ideen spredde seg raskt bl.a. til Tyskland, og derfra også til Norge. Utbredelsen skyldtes at det europeiske postvesenet innførte frimerket på midten av 1800-tallet.

Samtidig gjorde ny teknologi det mulig å masseprodusere fargelagte, billige tegninger. Skikkens raske framvekst hadde også sammenheng med økende mobilitet i befolkningen, noe som gjorde det vanskeligere enn tidligere å overbringe hilsener personlig.

Det første norske julekortet med sikker datering ble postlagt i 1883. Først omkring 1900 ble skikken med å sende julekort vanlig her i landet.

I løpet av 1900-tallet det ble vanlig å julepynte flere rom enn bare stua. Allerede rundt 1920-1930 ble det brodert egne juleduker og juleløpere, men det er først i etterkrigstida vi får masseproduserte duker med påtrykte julemotiv. Den lysende adventstjerna dukket opp i mange vinduer på 1950-tallet. Julegardiner på kjøkkenet, julehåndkler på badet og kreative juleoppsatser ved inngangsdøra ble vanlig på 1960-tallet.​

Mens jula tidligere ikke hadde vært knyttet til en spesiell farge, ble nå rødt etablert som julefargen. Dette kan ha sammenheng med Coca Colas rødkledde nisse som kom på markedet i 1931. Røde nisser, røde lys og røde duker dominerte, mens en blanding mellom rødt, lilla og grønt ble mer vanlig på 1960-tallet.

Høytidene bevarer ofte trekk av eldre skikker og slik er det også med jula. Selv om det religiøse budskapet har fått redusert betydning, er den kristne symbolikken fortsatt et sentralt element i manges julefeiring. ​

Noe av det vi i dag kaller juletradisjoner har røtter riktig langt tilbake. Det meste kom imidlertid på 1800-tallet. De skikkene som har blitt videreført må være praktisk gjennomførbare for å overleve. Borte er hjemmeslakting, ølbrygging, lysestøping og fellesvask. Grundig julerengjøring har kanskje overlevd, men færre tar dette like alvorlig som tidligere. Folk flest har heller ikke så god tid til juleforberedelser, og jula kastes ut lenge før trettende dag jul.