Østlandet og Vestlandet

Forskjellen mellom Vestlandet og Østlandet har omfattet mange ulike kulturelementer, som for eksempel byggeskikk, sosial differensiering, havet eller skogen som binæring etc.

Også religiøse vekkelser og avholdsbevegelsen fikk forskjellig preg i vest og øst. Indremisjonen på Østlandet var ledet av prester og under sterk sentral kontroll, samtidig fantes mange bevegelser utenfor statskirken. På Vestlandet holdt vekkelsene seg trygt forankret innen kirken, men kunne stå steilt mot presteskapet.

På Vestlandet sto avholdsstandpunktet sterkere enn østpå, og var oftere religiøst fundert. På Østlandet var avholdsbevegelsen i større grad et byfenomen med tråder til arbeiderbevegelsen.

Eilert Sundt undersøkte edruelighetstilstanden i Norge i 1850-årene, og beskrev regional variasjon i drikkeskikken. På Sør- og Vestlandet spilte fortsatt det tradisjonelle hjemmelagede ølet en viktig rolle som beruselsesdrikk. Brennevinet var kjent, men særlig som medisin. På Østlandet hadde brennevinet lenge vært rådende, men var i det siste blitt fortrengt av fruktvin og fabrikklaget bayersk øl.

De regionale forskjellene i synet på og bruk av alkohol har holdt seg helt opp i våre dager.

Langt tilbake i tida var det et annet mønster med hensyn til produksjon og konsum av alkohol i byene, enn på landsbygda. Det eldste kjente næringsprivilegium fra Bergen fra 1282, gjaldt brygging, import og salg av øl. Dette var forbeholdt huseierne i bygårdene. Importerte drikkevarer var av betydning: Fra 1200-tallet tysk sterkøl – bjórr – og mjød, importert fra England. På 1300- og 1400- tallet kom vin i økende mengder og byen hadde egne vinstuer og vinkjellere.

Endring i drikkeskikkene ble møtt med bekymring allerede i middelalderen. I kong Sverres tale mot drukkenskap i Bergen i 1190 beklager han seg over at tyskere «bringer vin, som folk har lagt seg etter å kjøpe, både mine menn og bymenn og kjøpmenn ... Mange har mistet livet for det, noen har mistet lemmer, og andre har fått skader og vil få merker for livet...».

I 1596 fikk borgermesteren og en rådmann i Oslo rett til å holde vinkjeller og selge og skjenke «Rinskvin, Mjød, Bastert, Prystzing og anden fremmed Drik undtagen Tyskøl». I 1640-årene fikk dansken Fredrik Timmermann privilegium på å drive vertshus i Christiania og «selge, skjænke og udtappe Vin inden og uden Byen», men allerede i 1670-årene var det i forstedene og ved bryggene en rekke «simple» skjenkesteder som tappet øl og brennevin til fortæring på stedet.

I 1800-årene gikk drukkenskapen som et ledemotiv gjennom livet blant arbeidsfolk i Christiania. Midt på 1800-tallet hadde byen ca. 30 000 innbyggere, men det var 17 brennevinsbrennerier, 6 bryggerier, 116 marketentere og 46 vertshus. I tillegg forhandlet de fleste av 113 høkere og 374 kjøpmenn brennevin. Brennevinet var dessuten billig - 40 øre literen.