-
I 2002 begynte samarbeide med.Tove.Kvalstad og Ola Ulset. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
I 1984 flyttet Tove Kvalstad og Ola Ulset fra Wessels gate til Oscars gate. I deres nye hjem passet ikke alle gjenstandene fra 1970-tallet og mengder av pappesker fulle av ting havnet i loftsboden. De skulle ikke bli gjenåpnet før nesten 20 år senere. Da hadde en venn av Tove fortalt henne om en reportasje i OBOSbladet, der det sto at bygården i Wessels gate 15 skulle flyttes til Norsk Folkemuseum. Som tidligere beboer i bygården tenkte Tove at Bonytt-reportasjen fra deres leilighet i 1979 kunne være interessant for museet og sendte derfor hele bladet til museet. Hun fikk rett. Museet tok kontakt. Det startet med et møte i leiligheten i Oscars gate.
Vi oppdaget raskt at noen møbler, pyntegjenstander og veggbilder fra tiden i Wessels gate fortsatt var i bruk. Så fikk vi titte i loftsboden. Med skjelvende hender ble nedstøvete pappesker åpnet og enda flere gjenstander fra Wessels gate kom til syne. Museet var ikke i tvil: Kunne Tove og Ola tenke seg å få leiligheten fra 1970-tallet rekonstruert på Folkemuseet? De tente straks på ideen. Det ble etter hvert mange møter. Ola laget skisser og tegninger som kunne være til nytte under rekonstruksjonen og de var informanter under hele prosessen. Alt de kunne finne av småting, fotografier, tegninger og lignende fra 1979 eller tidligere, ble gravd frem. «Det var en vanvittig morsom prosess. På en måte var vi detektiver i våre egne ting», forteller Tove.
-
Soveværelset i Bonytthjemmet – 1979 på Norsk Folkemuseum. Veggen bak den hjemmesnekrede senga er malt med «Karjolgrønn» farge, mens gulvet er slipt og lakkert. Hyllesystemet stammer fra IKEA og var egentlig beregnet for entreer. Soverommet er også trimrom med ergometersykkel og ribbevegg. 1970-tallet var tiåret da «treningsbølgen» begynte. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Museets mål med Bonytt-hjemmet var å gjenskape en leilighet som faktisk hadde ligget i Wessels gate 15. Tove Kvalstad og Ola Ulsets hjem var riktignok én etasje høyere opp (med balkong), men med ulike metoder ble det etter hvert mulig å foreta en fullstendig rekonstruksjon. Hovedkilden ble reportasjen i Nye Bonytt 6/7 fra 1979, som museet fulgte i minste detalj. I tillegg til dette bygget rekonstruksjonen mye på Norsk Folkemuseums dokumentasjon tatt like før gården ble revet i 1999, som omfatter foto- og videoopptak, samt farge- og overflateundersøkelser på autentiske bygningsdeler.
For å supplere og kontrollere de andre kildene, ble det foretatt omfattende intervjuer med Tove og Ola. Et særdeles godt samarbeid med ekteparet førte etter hvert til at nesten samtlige gjenstander fant veien tilbake til 70-tallet og Wessels gate 15 – noen som donasjon, andre som kjøp. Men sofagruppen Pix fra IKEA, med modulstoler i svart stofftrekk, hadde for lengst gått i oppløsning. Mangt er blitt sagt om sofaer fra IKEA, også at de går i stykker. Og Pix hadde i tillegg bare vært i salg hos møbelgiganten i 1978, så det var derfor ikke mange andre sofaer av denne typen som hadde overlevd de neste tiårene. Men etter mange etterlysninger i aviser og TV, dukket det opp noen slitte eksemplarer som lot seg kopiere.
Brikkene falt på plass. Det var bare to ting som manglet: Det lutede skatollet, som hadde vært i familien Kvalstads eie i flere hundre år, ønsket hverken Tove eller Ola i utgangspunktet å gi avkall på. Heller ikke Olas første innkjøpte kunstverk, som han hadde brukt en halv månedslønn på. Men etter hvert som leiligheten tok form, så de at de sto i en tidsmaskin. Det var jo bare dette som manglet for at interiøret skulle bli helt identisk med hvordan leiligheten deres så ut i 1979. Ekteparet tok selv kontakt med museet for å fortelle at de hadde bestemt seg for at også disse tingene skulle bli museumsgjenstander. «Skal det bli perfekt, så skal det bli perfekt, og gudskjelov er ingen av oss gift med tingene våre, men med hverandre.»