Teknologi i hjemmet

Få ting virker så gammeldagse som gjenstandene fra den nære fortid: karbidlykten til sykkelen, bilens kompakte gummihjul, 'Folkemottageren' og isboksen på bakgangen. Vi ser alle slike ting i et historisk skumringslys – de tegner seg klart nok til at vi skimter – og husker – konturene, mens detaljene allerede fortaper seg i et slags tusmørke. I dette halvlys får tingene en egen tiltrekning: De er så håpløst umoderne, og likevel var de jo nesten slik i går. Alle de oppfinnelser som vi kjenner så godt fra vårt eget hjem, har denne spesielle tiltrekningskraft; de gjør oss selv så plutselig historiske og plasserer hjemmet – og ikke minst mors kjøkken – i en forgangen periode.

Torleif Lindtveit: Teknologi i hverdagen, 1979.

Wessels gate 15

Murgården i Wessels gate 15 ble byggemeldt i 1865 og revet i 1999. I disse årene gjennomgikk byhjemmene en teknologisering og modernisering som kan betegnes som en revolusjon. De tekniske nyvinningene resulterte i mer rasjonelt husarbeid, mindre slit og økt komfort. Den nye teknologien ga kontroll: over lys og mørke – dag og natt, over varme og kulde – tid og rom. I løpet av noen tiår ble dagliglivet radikalt endret. Med moderniseringen av hjemmet ble også folks tankeverden modernisert. Var det da den nye teknologien kom inn i hjemmene at mennesket ble moderne?

  • Åpen vannpost og udekkede rennesteiner i krysset Dronningens gate/Tollbugata Christiania, ca. 1830. Krigsskolen ses til venstre og Christiania Cathedralskole til høyre. Akvarell av Anna Diriks fra 1882 som viser området slik det var 50 år tidligere. (Foto/Photo)
    1/1
    Åpen vannpost og udekkede rennesteiner i krysset Dronningens gate/Tollbugata Christiania, ca. 1830. Krigsskolen ses til venstre og Christiania Cathedralskole til høyre. Akvarell av Anna Diriks fra 1882 som viser området slik det var 50 år tidligere. Oslo Museum

Fra rør og ledning

  • Vannrør NF.2009-0173 (Foto/Photo)
    Vannrør av tre. Fra Hausmanns gate i Oslo Vannrør av tre var i bruk i Oslo ca. 1600–1880

Vann

Stabil vanntilførsel er en forutsetning for all sivilisasjon. Det samme gjelder håndteringen av urent vann gjennom et kloakk- og avløpssystem. I Christiania (Oslo) ble de første vannledningene anlagt allerede tidlig på 1600-tallet. De besto av trerør som hadde inntak i Akerselva. Vannet måtte hentes utendørs i offentlige eller private vannposter. I 1860 fikk byen et nytt vannverk med forsyning fra Maridalsvannet. Det ble anlagt med støpejernsrør som hadde større dimensjon og tålte høyere trykk enn treledningene. Dermed kunne vann for første gang føres inn i alle hus og opp i leilighetene – en betingelse for å bygge høyere enn to etasjer og for byens raske vekst på slutten av 1800-tallet.

Byens eldste kloakker var udekkede rennesteiner fra vannpostene og private avløpsrør som ledet ut i åpne bekker og videre rett i fjorden. I 1840-årene kom de tidligste lukkede, kommunale kloakkene og i 1911 de første renseanleggene. Utbyggingen av vann- og avløpsvesenet fra ca. 1850 gjorde innføringen av moderne, tekniske elementer i hjemmene som wc, varmtvannsbereder, sentralfyr, vaskemaskin og dusj mulig. 

Energi

Energi er nødvendig for å varme opp hus, brenne lys, drive en motor eller utføre andre gjøremål. Nesten alle energibærere menneskene utnytter – gass, koks, kull, olje, torv, vann, ved, vind og maten vi spiser – stammer til syvende og sist fra solen. Bruken av dem har i stor grad vært forbundet med fysisk slit. De må hugges, graves fram, løftes og transporteres. Nesten all energibruk medfører dessuten ulike former for forurensning.

Arbeidet for en mest mulig sikker og rimelig energiforsyning er blant de viktigste oppgavene i et moderne samfunn. I førindustriell tid brukte man i Norge enkle animalske og vegetabilske produkter – talglys, tyristikker og tranlamper til lys, ved og torv til fyring. Moderniseringen begynte først etter at store mengder petroleum (mineralolje) ble funnet i USA i 1859. Forbausende raskt slo parafinlampa gjennom. Senere kom blant annet fyringsolje til oppvarming og bensin og dieselolje til motorer.

Norges første sentraliserte energianlegg var det private Christiania Gasværk, som ble åpnet i 1848 og overtatt av kommunen i 1878. Gass produseres sammen med koks og tjære ved forbrenning av steinkull. I likhet med elektrisitet skiller den seg fra andre energiformer ved at overføringen foregår gjennom et ledningssystem. Den kan derfor fordeles raskt over et større område. Gassen egnet seg særlig godt til gatelys, men ble også brukt innendørs i komfyrer og varmtvannsberedere og i noen grad til belysning. Kristianias (Oslos) første elektrisitetsverk ble etablert i 1892, men helt fram til 1920- og 30-årene dominerte gass, koks, kull og ved energiforsyningen i byen. Først i 1978 ble Oslo gassverk nedlagt.

  • Koksbærere, 1956. (Foto/Photo)
    1/2
    Koksbærere, 1956. Dagbladet/Norsk Folkemuseum
  • Vogn med ved i Markveien i Oslo, 1956. (Foto/Photo)
    2/2
    Vogn med ved i Markveien i Oslo, 1956. Dagbladet/Norsk Folkemuseum
  • Vippe. På 1920-30-tallet kunne en abonere på en gitt mengde watt. Ved overforbruk begynte lyset å blinke, slik at en ble oppmerksom på overforbruket. Ved å skru av noen elektriske forbrukere, ble lyset stabilt igjen. (Foto/Photo)
    Vippe. På 1920-30-tallet kunne en abonere på en gitt mengde watt. Ved overforbruk begynte lyset å blinke, slik at en ble oppmerksom på overforbruket. Ved å skru av noen elektriske forbrukere, ble lyset stabilt igjen. Norsk Folkemuseum

Elektrisitet

Med elektrisiteten ble energien usynlig og uten lukt, lyd eller vekt. Imidlertid må selv elektrisitet produseres et sted – i for eksempel gasskraftverk, kjernekraftverk, kullkraftverk, vannkraftverk. Der blir energi fra vann eller brensel omgjort til elektrisk energi ved hjelp av turbiner og generatorer. Innføringen av elektrisiteten fra ca. 1890 innebar en revolusjon, ikke minst i hjemmene og dagliglivet. Borte var det strevsomme og tidkrevende arbeidet med å bære brensel inn i huset i form av ved, koks eller kull. Borte var også den svake flammen fra de levende lysene, de osende og illeluktende parafinlampene og faren for lekkasje og eksplosjon fra gassrørene. 

Med elektrisiteten ble det langt enklere å varme opp og belyse alle rom i huset samtidig. Den var en forutsetning for nye oppfinnelser som glødelampe, stråleovn, støvsuger, radio, fjernsyn og fryseboks. Den førte også til effektivisering av allerede eksisterende apparater som komfyr, strykejern og kjøleskap. Elektrisiteten erstattet brensel og gjorde arbeidet lettere. Menneskelig energi ble dermed frigjort til andre oppgaver, noe som gjorde tilværelsen mer komfortabel og ga folk bedre kontroll over tiden, omgivelsene og sitt eget liv.

Overgangen til elektrisitet gikk likevel langsomt. Allerede i 1920-årene hadde riktignok ni av ti husstander i Oslo innlagt strøm, men brukte den mest til lys. Den store økningen til andre formål kom først etter annen verdenskrig. Motstanden skyldtes høy pris både på selve elektrisiteten og elektriske forbruksvarer samt generell frykt for de raske tekniske endringene tiden var preget av. Elektrisitet kan ikke lagres – produksjon og forbruk må til enhver tid være like store. I mellomkrigstiden foregikk derfor en kraftig offentlig propaganda for å øke bruken av strøm, særlig på kjøkkenet.

Lys og varme

  • Elektrisk stålampe i «Teak, TV og tenåringer – 1975» Slike trearmede gulvlamper var svært populære på 1960-tallet. Lamper i mange slags størrelser og fasonger – ofie med fargede skjermer som ikke ga så mye lys – bidro til i skape en hyggelig atmosfære i hjemmet. Bedre kapasitet på de elektriske anleggene gjorde det mulig å ha flere lampepunkter enn før, med en utstrakt bruk av skjøteledninger. (Foto/Photo)
    Elektrisk stålampe i «Teak, TV og tenåringer – 1975» Slike trearmede gulvlamper var svært populære på 1960-tallet. Lamper i mange slags størrelser og fasonger – ofie med fargede skjermer som ikke ga så mye lys – bidro til i skape en hyggelig atmosfære i hjemmet. Bedre kapasitet på de elektriske anleggene gjorde det mulig å ha flere lampepunkter enn før, med en utstrakt bruk av skjøteledninger. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Den åpne ilden har fra gammelt av vært boligens midtpunkt, gitt lys og varme og mer enn noe annet symbolisert hjemmets trygghet. Bedre belysning gjorde livet i hjemmet mer komfortabelt, men stilte også større krav til renslighet. Møkk og skitt ble rett og slett lettere å se.

Lampa

Fram til slutten av 1700-tallet var belysningen i hjemmet lyset fra den åpne flammen, i form av talg- eller vokslys og enkle oljelamper. Uten godt lys innendørs måtte en stor del av arbeidet og dagliglivet finne sted ute i det fri og følge døgnets rytme. Dette hadde konsekvenser både for det praktiske liv og for måten å se verden på. 

Fra 1780-tallet ble det gjort forsøk på å konstruere lamper som ga bedre lys, basert på raffinert rapsolje. Parafinlampa ble konstruert i 1855. Etter oppdagelsen av store petroleumsforekomster i Pennsylvania i USA i 1859, fikk denne nye lampa raskt sitt gjennombrudd og revolusjonerte belysningen i hjemmene. 

Thomas Alva Edison patenterte den elektriske glødelampa i 1879, men det var først etter 1900 at det elektriske lyset begynte å bli vanlig i hjemmene i Kristiania (Oslo). I 1917 hadde 75 % av boligene i byen innlagt strøm.

  • Etasjeovn produsert i 1880 ved Bærum Jernverk. (Foto/Photo)
    Etasjeovn produsert i 1880 ved Bærum Jernverk. Norsk Folkemuseum

Ovnen

I det vinterkalde Norge har det alltid vært behov for effektive og minst mulig energikrevende varmekilder. Lukkede jernovner ble produsert her i landet fra begynnelsen av 1600-tallet og erstattet gradvis den åpne åren, røykovnen og peisen. 

Ovner for fyring med ved eller koks kom på markedet etter 1850. Koks, som var et biprodukt fra kullbasert gassproduksjon, var introdusert som et rimelig og effektivt brensel i hjemmene. Også parafinovner ble tatt i bruk.

Koks kunne i tillegg brukes som brennstoff i sentralfyringsanlegg for oppvarming av eneboliger og leiegårder. Slike anlegg kom i bruk fra begynnelsen av 1900-tallet og ble vanlige i nybygg i byene fra slutten av 1920-tallet. Etter annen verdenskrig ble koks i stor grad erstattet av fyringsolje og parafin.

Flyttbare elektriske ovner har vært i bruk som tilleggsoppvarming fra tidlig på 1900-tallet. Først i siste halvdel av århundret ble mange boliger helt og holdent basert på elektrisk oppvarming, særlig med panelovner.

Med bedre belysning økte leseferdighetene, noe som var en forutsetning for folkeopplysning. Det er sagt at «da det elektriske lyset kom inn i hjemmet, gikk de siste «underjordiske» opp i røyk». Gjennom hele menneskehetens historie har den åpne ilden gitt varme, lys og trygghet. I løpet av det 20. århundre ble den erstattet av en ny usynlig energiform – elektrisiteten. Den åpne flammen i form av peis og stearinlys finnes fortsatt i hjemmene, men ilden er forvandlet fra nødvendighet til kos.

Lyd og bilde

  • Telefon NF.2009-0335: (Foto/Photo)
    Telefon, produsert av Elektrisk Bureau, 1918.

.På slutten av 1800-tallet hadde det borgerlige hjemmet lukket verden ute. Familien stengte seg inne bak inngangsdører og tunge gardiner. Dagliglivet, som tidligere i stor grad hadde funnet sted i det offentlige rom, foregikk nå i den private sfæren. I første halvdel av det 20. århundre åpnet ny teknologi dører mot verden utenfor hjemmet. 

Før telefonen ble oppfunnet, foregikk all personlig kommunikasjon enten som samtaler ansikt til ansikt eller som brev med post eller bud. Telefonen endret dette. Øyeblikkelig kommunikasjon over store avstander ga menneskene økt kontroll over tid og rom.

Telefonen

Telefonen ble patentert i USA i 1876. Samme år ble den første telefonen i Norge montert i Ålesund. Landets første telefonsentral ble opprettet i Kristiania (Oslo) i 1880 av International Bell Telephone Company, som fikk tillatelse av kommunen til å føre telefonledninger over byens gater og plasser. I september 1880 hadde selskapet 88 abonnenter. I 1901 ble telefonanlegget i byen overtatt av staten. Fra 1900 til 1940 økte antall abonnenter i Norge fra 13 700 til ca. 150 000.

  • Ung mann med radio og platespiller, 1961. (Foto/Photo)
    Ung mann med radio og platespiller, 1961. Per Carlmar / Dagbladet – Norsk Folkemuseum

Radioen

To separate oppfinnelser fra årene omkring 1900 la grunnlaget for radioen – teknologi for å overføre signaler trådløst og for å gjengi akustisk lyd elektronisk. Verdens første radiostasjon ble åpnet i Pittsburgh i USA i 1920. I Norge startet de første regulære sendingene i 1925. Fram til 1933 var det private selskaper som sto for driften. I 1933 ble NRK opprettet og fikk enerett på all kringkasting, et monopol som først ble gradvis oppløst fra 1981. Tiden fra 1945 til fjernsynet kom i 1960 er blitt kalt «radioens gullalder» i Norge.

Fjernsynet

På 1920-tallet ble det gjort en rekke forsøk på å utvikle teknologi for trådløs overføring av levende bilder. I USA startet fjernsynssendinger allerede i 1928 og i England i 1929. Under annen verdenskrig ble virksomheten stanset i Storbritannia og redusert i USA, men den ble gjenopptatt med full styrke etter 1945. Fjernsyn ble introdusert i Norge i 1960. Det var da 7000 husstander som hadde TV-lisens. På fem år økte tallet til 400 000 og til 1 744 000 i 1999. Den første landsomfattende fargefjernsynssendingen i USA var i 1954, i England først i 1967 og i Norge i 1972.

NRK skapte en felles referanseramme for folk i hele landet, noe som reduserte kulturelle og språklige forskjeller. Det kan hevdes at det var NRK som samlet Norge til ett rike! TV førte til forandringer i dagliglivet. Fjernsynsapparatet ble et midtpunkt i hjemmet. Plasseringen endret innredningen av stua og bruken av rommet. Nye former for sosialt samvær vokste fram, regulert av sendetidene.

På kjøkkenet

  • Magasinkomfyr, trolig fra 1953. I 1913 ble den første norske elektriske magasinkomfyren produsert. Den elektriske komfyren hadde mange fordeler sammenligner med jernkomfyren. Den reduserte behovet for tjenerhjelp, og man slapp også alt arbeidet med ved, koks og oppfyring. Den fylte heller lkke kjøkkenet med sot og røyk, ga jevn varmefordeling og man slapp  glohet kjøkken om sommeren. Samtidig kunne den plasseres fritt i rommet uavhengig av brannmur og pipe. (Foto/Photo)
    Magasinkomfyr, trolig fra 1953. I 1913 ble den første norske elektriske magasinkomfyren produsert. Den elektriske komfyren hadde mange fordeler sammenligner med jernkomfyren. Den reduserte behovet for tjenerhjelp, og man slapp også alt arbeidet med ved, koks og oppfyring. Den fylte heller lkke kjøkkenet med sot og røyk, ga jevn varmefordeling og man slapp glohet kjøkken om sommeren. Samtidig kunne den plasseres fritt i rommet uavhengig av brannmur og pipe. Norsk Folkemuseum

I det førmoderne samfunnet foregikk mye produksjon i hjemmet. Etter industrialiseringen sto kjøkkenet igjen som boligens eneste produksjonsarena. Ikke overraskende var det kjøkkenet som ble teknologiens brohode inn i hjemmet.

Komfyren

Fram til 1800-tallet ble varm mat tilberedt i den åpne grua. Brød var flatbrød stekt på takke. Bakerovner fantes lenge bare i byene og på storgårder. Vedkomfyren av støpejern med stekeovn og «ringhull» ble utviklet i første halvdel av 1800-tallet. Den ga bedre kontroll over varmen og reduserte forbruket av ved. Etter hvert ble også kull og koks tatt i bruk som brensel.

Gassbluss og gasstekeovn ble brukt til matlaging i byene fra slutten av 1800-årene, med konkurranse fra elektriske kokeplater fra ca. 1900. Gass- og elektriske komfyrer var vanlige i Oslo fra 1920-tallet. Formen var inspirert av vedkomfyren. Da emaljerte stålplater ble introdusert, fikk komfyrene lettere struktur og glattere overflate. Gass- og elektriske komfyrer gjorde matlagingen enklere, raskere og mer renslig, men endret ikke arbeidet.

Fram mot 1950 ble ved, gass og elektrisitet brukt samtidig. I 1943 var det vedkomfyr i fem kjøkken i Wessels gate 15, tre hadde elektrisk komfyr, mens én husmor laget mat med gassapparat.

Kjøleskapet og dypfryseren

Oppbevaring av matvarer har alltid vært problematisk. Mye som nå kalles «tradisjonsmat» er resultat av tidligere tiders konserveringsteknikk – røyking, tørking, gjæring, salting. Hermetisering ble utviklet tidlig på 1800-tallet og utført både i hjemmene og på fabrikker. 

Isskapet, forløperen til kjøleskapet, holdt matvarene kalde ved hjelp av isblokker som lå øverst i skapet og ble byttet én til to ganger i uka. Isen ble skåret fra fjorder, sjøer og kunstige dammer. Dette var en stor virksomhet i Norge fra 1850-årene til annen verdenskrig, med eksport til mange land.

Kjøleskap for bruk i private hjem kom på markedet i USA i 1916, men det tok nesten ti år før de ble rimelige og praktiske nok til å få særlig utbredelse. Den største produsenten var General Electric Company, hvis modell «Frigidaire» var i salg i Norge på slutten av 1920-tallet. Kjøleskap ble først vanlige i norske hjem fra ca. 1960.

De første dypfryserne som var tilgjengelige for vanlige husholdninger, var i felles fryseboksanlegg hvor brukerne leide en låsbar boks. I 1958 ble den kjente radiomannen Rolf Kirkvaag direktør for Dypfrysingskontoret. Han arbeidet for å spre kunnskap om dypfrysing, og frysebokser i hjemmene ble vanlig.

Da vedkomfyren ble innført, ga det nye muligheter for matlaging. Mye taler for at dette førte til en gradvis forandring av kosthold og smak. Mer enn hundre år senere fikk kjøleskapet og dypfryseren tilsvarende betydning for endringer i matskikken, som nå i mye større grad ble basert på ferskvarer.

Hygiene

  • Badekar og varmtvannsbereder (Foto/Photo)
    1/1
    Baderom i utstillingen «Hjemmets teknologi». I 2002 skulle alle badene i Wessels gate 11 – nesten nabo til Wessels gate 15 – saneres. Badet hos Odvar Adolf Schiøll hadde stått tilnærmet uforandret siden det var nytt i 1930 og ble overført til Norsk Folkemuseum. I følge eieren fungerte det utmerket fremdeles. Badet besto av wc med separat sisterne, servant, badekar med dusj og en varmtvannstank av kobber på en fyringsdel av støpejern med «løveføtter». Vannet ble varmet opp av et røykrør inne i kobbertanken. Fyringen foregikk med ved eller koks. I tillegg var det montert et elektrisk varmeelement på siden. Schiølls bad var svært avansert for sin tid og i samsvar med de funksjonalistiske arkitektenes ideer om sunnhet og hygiene. Et karbad var ikke nok alene — vaskeprosedyren måtte avsluttes med en kort dusj! Anne-Lise Teinsfelt / Norsk Folkemuseum

På 1800-tallet førte befolkningens urenslighet til en hygienekampanje for å bedre helse- og sunnhetstilstanden. I 1860 ble Sunnhetsloven vedtatt. Å varme vann til vask av kropp, hus og hjem var tidkrevende og foregikk tradisjonelt på lørdag – vaskedagen. Først i annen halvdel av 1900-tallet ble vask en hverdagslig handling.

Bad og do

For at hygienekampanjen skulle nå fram til folkets brede lag, ble folkebadene opprettet. Torggata bad i Christiania (Oslo) fra 1862 var et tilbud til hele befolkningen. På slutten av 1800-tallet ble det installert baderom i enkelte velstående hjem i Kristiania. 

Fram til begynnelsen av 1900-tallet var utedo i bakgården eller «klaskedo» i baktrappa nesten enerådende som toalett i byene. I 1775 tok Alexander Cummings ut det første patentet på vannklosett. Det første WC i Norge ble installert i Christiania i ca. 1860 og i 1864 fantes i alt 28 vannklosetter i byen. På den tiden ble ikke kloakken renset. Vannklosetter spredte forurensning og smitte og ble forbudt i 1879. Først med de kommunale renseanleggene i 1911 ble det vanlig med vannklosett i nybygg. 

Det Rivertzke boligkompleks (bygd 1913) på Sagene i Kristiania vakte oppsikt fordi anlegget, som besto av toromsleiligheter for arbeiderklassen, hadde vannklosett for hver leilighet. Den første OBOS-blokka, Etterstad I fra 1931, var utstyrt med både WC og bad. Etter annen verdenskrig ble baderom standard i alle nye boliger, men så sent som i 1973 manglet fortsatt 31 % av norske hjem bad, og 27 % hadde ikke WC.

Vaskemaskinen

Fram til 1900-tallet var klesvask et manuelt og fysisk anstrengende arbeid. Vannet måtte bæres inn. Noen bygårder, som Wessels gate 15 (bygd 1865), hadde fra starten innlagt vann i alle leiligheter. Klesvasken foregikk likevel i bryggerhuset i kjelleren. 

Elektriske vaskemaskiner kom på markedet i Norge på 1920-tallet, men var ikke vanlige før 1950. I 1973 hadde 72 % av husholdene i Norge vaskemaskin. Et slitsomt arbeid med bryggerpanne og vaskebrett er i etterkrigstiden erstattet med helautomatiske maskiner og tørketromler.

  • Støvsuger, 1920. (Foto/Photo)
    Støvsuger, 1920. Norsk Folkemuseum

Støvsugeren

Kunnskapen om sammenhengen mellom helse og hygiene gjaldt også husvask, som imidlertid ble mindre mekanisert enn annet arbeid i hjemmet. Fremdeles skjer rengjøringen med vann og såpe, kost og klut. Elektriske varmtvannsberedere, som kom på markedet rundt 1920, lettet likevel husarbeidet i betydelig grad.

Den mest revolusjonerende rengjøringsmaskinen for hjemmet var den elektriske støvsugeren, som kom i salg rundt første verdenskrig. Verken utseende eller teknikk har endret seg særlig siden den gang.

Vitenskapeliggjøringen av hverdagen førte til at renhold ikke lenger dreide seg om orden, men om helse. Kravene til hygiene økte. Moderne teknologi gjorde rengjøring mindre slitsomt og tidkrevende, men tiden man sparte ble gjerne brukt til å gjøre mer rent enn før.

Teknologi og mentalitet

En av forutsetningene for en moderne mentalitet er innføringen av ny teknologi i hjemmet. Støpejernsrør og elektriske ledninger la grunnlaget for en modernitet som nådde ut over en intellektuell dimensjon og inn i dagliglivet. Hver generasjon rakk knapt å venne seg til den nye teknologien som forandret dagliglivet deres, før de opplevde enda et nytt skritt inn i framtiden. Konsekvensene av moderniseringen var nye forbruksønstre og større kontroll over dagliglivets prosesser. Dette reduserte ikke nødvendigvis arbeidet i hjemmet, men førte til mindre slit og økt komfort. 

Den tekniske utviklingen i byhjemmene fra ca. 1860 og 100 år framover skjedde i tre etapper:

1860-1900

  • Hengende parafinlampe (Foto/Photo)
    Parafinlampe, ca. 1900 Norsk Folkemuseum

I den første fasen skjedde mange store endringer samtidig. De falt sammen med den omfattende byggevirksomheten i Kristiania etter 1860. Jernrør førte vann opp i etasjene i de nye murgårdene. Vannlåsen ga mulighet for utslagsvask og avløp fra kjøkkenet uten at kloakklukt trengte inn i hjemmet. Parafinlampa ga bedre lys, og det ble i større grad mulig å fordrive mørket. Samtidig kom vedkomfyren, som forenklet matlagingen.

1900-1940

  • Støvsuger (Foto/Photo)
    WC – «Volga» – ca. 1930. Norsk Folkemuseum

I den neste perioden, fra ca. 1900 til 1940, var utviklingen mer gradvis og kom til å prege den kommunale- og kooperative boligbyggingen fram mot annen verdenskrig. Gass og elektrisitet kjempet om «hegemoniet». Elektrisiteten vant, og gassen forsvant ut av norske hjem. Den rene og usynlige elektrisiteten ble mer enn noe annet inngangsbilletten til det moderne dagliglivet. Fra 1920-tallet ble dessuten WC standard i moderne bygårder.

1946-1990

  • Tandberg TV (Foto/Photo)
    Tandberg fjernsyn, 1962. Norsk Folkemuseum

Det tredje stadiet henger sammen med velstandsøkningen i etterkrigstiden, som blant annet omfattet endringer i hjemmet, økt hygiene og nye forbruksmønstremønstre. 1960-tallet ble vaskemaskinens, kjøleskapets, dusjkabinettets og fjernsynets tid. Mye av teknologien som etter hvert preget hjemmene, var introdusert langt tidligere. Likevel tok det flere tiår fra teknologien ble tilgjengelig til den kom i alminnelig bruk og til slutt var uunnværlig.

Vi som lever på 2000-tallet kan lett mene at de teknologiske endringene etter 1980 har vært formidable. Konsekvensene den digitale revolusjonen har hatt for hverdagen, og for dagliglivet i hjemmet, har likevel vært beskjedne i forhold hva våre besteforeldre og oldeforeldre opplevde. Et barn som vokste opp i lyset fra parafinlampa, kunne som voksen flytte inn i eget hjem med elektrisk lys og WC, og bli «TV-slave» innen pensjonsalderen!